Materiale og metode

Undersøkelsen ble utført i månedsskiftet januar–februar 2007. Et spørreskjema ble sendt til spesialistene. Skjemaet inneholdt spørsmål om periodontisten selv og om praksisen, som arbeidsmengde, arbeidstid og hvilke behandlinger som blir utført.

Datainnsamlingen ble utført av Seksjon for samfunnsodontologi ved Det odontologiske fakultetet i Oslo. Så å si alle periodontister i Norge er medlemmer av Norsk periodontistforening. Medlemslisten omfattet 80 periodontister. Ikke alle disse var aktuelle for undersøkelsen: Noen var ikke yrkesaktive lenger, noen arbeidet i utlandet, noen var syke eller bortreist i den perioden datainnsamlingen foregikk, og noen hadde akkurat avsluttet sin spesialistutdanning. Medlemmer som arbeider hovedsakelig på fakultet eller på annen måte hadde administrasjon, forskning eller undervisning som hovedgeskjeft ble ekskludert. Den relevante populasjonen utgjorde, etter eksklusjon av de ikke-aktuelle deltakerne, 58 periodontister. Av disse returnerte 42 registreringsskjema, noe som gir en svarprosent på 72.

Medlemmene ble purret to ganger, samtidig som styret i Norsk periodontistforening ga sin tilslutning til undersøkelsen og anbefalte alle å delta. De periodontistene som hadde e-postadresse fikk spørreskjema tilsendt elektronisk, mens de øvrige fikk det postalt.

Den prosentvise fordelingen av respondentene, etter alder og geografisk tilhørighet, i vårt materiale, er lik fordelingen blant alle periodontister (Tabell 1).

Resultater

Nesten 2/3 av periodontistene var menn, og nesten halvparten var mellom 45 og 59 år (Tabell 1). Hovedtyngden av periodontistene er lokalisert i Oslo-området og på Sør- og Vestlandet.

I gjennomsnitt arbeidet periodontistene nesten 25 timer per uke med behandling av pasienter med periodontale sykdommer (Tabell 2). Bare i underkant av 10 timer ble brukt til andre pasienter. Omregnet til tall på årsbasis utførte periodontistene i snitt 1,02 årsverk (ett årsverk tilsvarer 1 650 timer). I løpet av 2006 behandlet hver periodontist i gjennomsnitt 973 pasienter.

Tabell 3 viser gjennomsnittlig antall pasientbesøk per uke fordelt etter type behandling. En periodontist hadde i gjennomsnitt 64,3 pasientbesøk per uke. Flest besøk ble brukt til ikke-kirurgisk systematisk periodontittbehandling og periodontal støttebehandling. Kirurgisk periodontal behandling utgjorde en mindre andel av pasientbesøkene, i gjennomsnitt 8,7 per uke.

Halvparten av periodontistene utførte implantatbehandling, mens kun én av fire utførte både kirurgisk og protetisk behandling (Figur 1). Tjue prosent hadde godkjenning fra Arbeids- og velferdsdirektoratet til å utføre implantatprotetisk behandling med trygdestønad, mens ytterligere 10% hadde sendt inn søknad om godkjenning.

Trettifire prosent av periodontister som utførte implantatbehandling, behandlet mer enn 10 pasienter med implantatkirurgi per måned (Tabell 4). Periodontisten som utførte implantatkirurgi, behandlet i gjennomsnitt sju pasienter per måned. Dette tilsvarer 77 pasienter per år. Et mindre antall pasienter fikk utført både implantatkirurgi og protetisk behandling hos periodontisten. Implantatbehandling ble i hovedsak utført på henviste pasienter.

Hver periodontist hadde i gjennomsnitt 6,6 pasienter per måned med behov for ekstraksjoner av tenner grunnet marginal periodontitt. Per år utgjør dette knapt 73 pasienter per spesialist. Hver pasient fikk i gjennomsnitt ekstrahert 3,7 tenner. Total ble det ekstrahert 270 tenner på grunn av marginal periodontitt per periodontist. Ekstraksjoner ble gjort i 50% av tilfellene av periodontisten, mens den protetiske rehabiliteringen ble utført i ni av 10 tilfeller av henvisende tannlege (5).

Diskusjon

Undersøkelsen gir en oversikt over behandlingsmønsteret blant norske periodontister i 2006. De av periodontistforeningens medlemmer som arbeidet hovedsakelig på læresteder eller på annen måte hadde administrasjon, forskning eller undervisning som hovedgeskjeft ble ekskludert. Tabell 1 indikerer likevel at svargruppen utgjør et representativt utvalg av medlemspopulasjonen av norske periodontister, bare med en minimal skjevfordeling av kjønn.

Hver periodontist utførte i snitt 1,02 årsverk. Disse tallene er nesten identiske med data som tidligere er rapportert for private allmenntannleger (6) og for kjeveortopeder (7). Gjennomsnittstallet ligger litt høyere enn for endodontister (0,89), protetikere (0,91) og for spesialister i oral kirurgi (0,81)(8–10). Relativt få periodontister i undersøkelsen arbeider deltid.

Våre data viser at et høyt antall pasientbesøk går med til ikke-kirurgisk systematisk periodontal behandling og periodontal støttebehandling. I undersøkelsen ble det spurt om antall pasientbesøk i praksisen, og siden periodontister i Norge har en lang tradisjon for utstrakt samarbeid med tannpleiere i behandlingen av periodontale sykdommer, kan sannsynligvis den noe overraskende pasientbesøksfordelingen forklares ved bidraget fra tannpleier.

Helse- og omsorgsdepartementet åpnet 1. januar 2006 for at tannleger som ikke er spesialutdannet i protetikk, kan utføre implantatprotetisk behandling for trygdens regning. De som godkjennes for slik behandling gjennomgår enten NTFs godkjenningskurs eller søker med dokumentert realkompetanse. Tjue prosent av periodontistene hadde fått denne godkjenningen. Det finnes ingen oversikt over det totale behandlingstilbudet og behovet for dentale implantater i Norge, og det er usikkert hvor stor del av dette behovet som betjenes av allmennpraktikere og de ulike spesialistgrupper, herunder periodontistene. Resultatene viser at omfanget av utført implantatprotetikk var svært beskjedent blant periodontistene.

Evensen og medarbeidere rapporterte at 40% av den systematiske periodontittbehandlingen i Norge blir utført av periodontister (1). Gjennom ekstrapolering av innsamlede data kom de frem til at 5 450 pasienter fikk denne behandlingen hos periodontister, mens 7 896 pasienter ble behandlet av allmennpraktikere og andre spesialister. Hver periodontist i denne undersøkelsen hadde i snitt 948 pasienter til regelmessig periodontal støttebehandling (5). Pasienter med alvorlig kronisk marginal periodontitt er i prinsippet under en kontinuerlig periodontal støttebehandling livet ut. Omleggingen av refusjon- og takstsystemet i 2009 synliggjør dette behovet og bidrar til at pasientene sikres stønad til nødvendig oppfølging. Fardal og Linden har vist at så mange som 50% av pasientene i vedlikeholdsbehandling (periodontal støttebehandling) hadde behov for supplerende og mer omfattende periodontal behandling, og for hele 40% inkluderte dette periodontal kirurgi (11).

Den initiale årsaksrettede terapi innebærer oftest hygieneinstruksjon, subgingival scaling og rotplanering (SC/RP) og pasientinformasjon om modifiserende faktorer som disponerer for periodontale sykdommer, f.eks. røyking, diabetes og stress. Det er i litteraturen i dag to vesentlig forskjellige strategier for denne innledende behandlingen. Den ene tar utgangspunkt i at man utfører systematisk SC/RP på en begrenset del av tannsettet (oftest kvadrantvis) med noen ukers mellomrom (12). Den andre strategien kalles «full mouth disinfection» og innebærer at man utfører systematisk SC/RP av hele tannsettet i løpet av 24 timer (13). Norske periodontister følger i stor grad et tradisjonelt skandinavisk behandlingsopplegg med i gjennomsnitt fem besøk på en initial årsaksrettet terapi med intervall på i snitt to uker. Faglig vurdert er en slik behandlingsstrategi i tråd med konklusjonene fra «The 6th European Workshop on Periodontology – Contemporary Periodontics» (14). Det er ingen dokumentasjon på at «full mouth disinfection» gir et bedre behandlingsresultat enn kvadrantvis instrumentering av pasienter med kronisk marginal periodontitt.

Vår undersøkelse tyder på at de pasientene som er hardt rammet av marginal periodontitt, må trekke relativt mange tenner. Fardal og medarbeidere har vist at det i en privat periodontistpraksis i Norge kun tapes 0,036 tenner per pasient per år i periodontal støttebehandling over en 10-års periode (15) Det er ingen tilgjengelige data som dokumenterer at det har vært en økning i antall ekstraksjoner grunnet marginal periodontitt etter innføring av stønad til rehabilitering. Allikevel vil et refusjonssystem som gir stønad per tapt tann kunne resultere i at pasienter i samråd med sin tannlege ut fra økonomiske vurderinger heller velger ekstraksjon framfor omfattende periodontal behandling. Skulle dagens refusjonssystem føre til en slik uheldig utvikling, bør nødvendige tiltak vurderes.

Spesialister i periodonti bruker mest tid på ikke-kirurgisk systematisk periodontal behandling og periodontal støttebehandling. Omfanget av implantatbehandling, og da i særlig grad den kirurgiske delen, er økende blant periodontister i Norge.

Takk

Forfatterne ønsker å takke alle periodontister som deltok i undersøkelsen. Takk også til styret i Norsk periodontistforening som har bidratt på en konstruktiv og positiv måte, spesielt ved å oppfordre medlemmene til å delta. Undersøkelsen er finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet, og artikkelen bygger på en godkjent spesialistoppgave for videreutdannelsen i periodonti ved Det odontologiske fakultetet i Bergen.