Obligatorisk etterutdanning – en hastesak?

I 2004 vedtok representantskapet retningslinjer for etterutdanning. Anbefalingen var at NTFs medlemmer bør delta i 150 kurstimer i løpet av en femårsperiode. En lang prosess lå forut for vedtaket, og slik jeg har forstått det, var dette en myk tilnærming til obligatorisk etterutdanning.

Allerede tre år senere, da arbeidsprogrammet for 2008–09 ble vedtatt, kom det imidlertid inn et punkt om å «vurdere obligatorisk etterutdanning for tannlegene». Hovedstyret har fulgt opp ved å legge frem et forslag for årets representantskap. Saksfremlegget er kortfattet, men forslaget er desto mer «revolusjonerende» i og med at det går ut på at «NTF vil innføre obligatorisk etterutdanning for sine medlemmer». Det tilføyes riktignok at konsekvensene av det prinsipielle vedtaket skal utredes og legges frem for representantskapet om to år.

Hvorfor haster det slik? Ville det ikke være fornuftig å utrede før man fatter et prinsipielt vedtak? TSE har vært i funksjon siden 2000, og våren 2009 hadde 3 300 deltakere gjennomført TSE-kurs. Mange har deltatt i flere moduler, så vi vet ikke hvor mange tannleger det dreier seg om. Retningslinjene har vært gjeldende i fem år – ville det ikke være interessant å vite hvordan denne anbefalingen har fungert før man eventuelt vedtar et obligatorium? En etterutdanningsundersøkelse blant medlemmene ble foretatt i 2000, altså før TSE og retningslinjene ble innført. Hva med å foreta en ny kartlegging i 2010?

Det står i saksfremlegget at fagnemnda har diskutert obligatorisk etterutdanning og «mener at tiden er moden for å konsekvensutrede modeller med henblikk på iverksetting i nær fremtid». Hvorfor er tiden moden nå? Uansett må det være bedre å utrede konsekvensene før man gjør et prinsippvedtak.