Bonding kan fortsatt bli bedre
Utvikling av materialer og teknikker for binding mellom restaureringsmaterialer og tannvev har hatt radikal betydning for hverdagsodontologien. Det gir blant annet mulighet for minimalt invasive (MI) restaureringer. Odontologi er ledende innen forskning på slike festemetoder, og en av de mest kjente forskerne innen feltet er Bart van Meerbeek fra Det Katolske Universitetet i Leuven i Belgia.
Bart van Meerbeek snakket om bondingmaterialer, og presenterte ny informasjon fra forskningsfronten innen feltet. Flere var interessert i å snakke med ham om de siste framskritt innen denne viktige materialgruppen.
De mange bondingsystemene
Det er ikke lett å følge med i floraen av ulike bondingprodukter, hvordan de skal håndteres eller hvordan den kliniske ytelsen er. I hovedtrekk er det to slags systemer: ets-og-skyll og selvetsende. Hver av disse kan ha ulikt antall trinn (og flasker); fra tre-trinns produkter til ett-trinns med alt-i-ett. Systemene har ulike karakteristika, blant annet med hensyn til løsemiddel – vann eller organisk, i hvilken grad de kan etse emalje tilstrekkelig og hvordan de reagerer med dentinbestanddeler. Mikromekanisk binding, slik som i emalje, og kjemisk binding virker sammen.
Kliniske resultater og laboratorietester
Noen av de klassiske tre-trinns-systemene har vært på markedet lenge, og oppviser gode resultater i kliniske utprøvinger. Det er blant disse vi finner gullstandarden innen bondingsystemene, altså produkter som oppviser gjennomgående gode resultater, bedre enn de fleste alt-i-ett-produktene. Glassionomersement, som har innebygd bindingssystem, viser gode resultater ved testing av klinisk retensjon, målt ved andelen av klasse V-fyllinger som sitter på plass etter ulik tid. Men disse vannbaserte sementene har andre kjente problemer, som for eksempel misfarging og lav styrke.
Det hadde avgjort vært en fordel å kunne forutsi klinisk ytelse, uten å måtte vente i årevis på kliniske forsøk, som kanskje heller ikke er direkte sammenlignbare. Det er dessverre ikke et enkelt forhold mellom laboratoriemålt bindingsstyrke og eksempelvis kantmisfarging og fyllingsretensjon, men det ser riktignok ut til at bindingstesting etter langtidsoppbevaring i vann kan forutsi klinisk retensjon med en viss sannsynlighet.
Utfordringer
Akrylatforbindelsen hydroksymetylmetakrylat – HEMA – er en gjenganger i tradisjonelle bindingsmidler. Denne monomeren er anvendelig fordi den har både hydrofile og hydrofobe egenskaper, noe som er hensiktsmessig når det skal skapes binding mellom tannvev og plastmaterialer. Men HEMA kan forårsake problemer med blant annet vannopptak som kan føre til svekking over tid. Yrkesallergi kan også være et aspekt å tenke over med denne akrylaten. Det finnes andre monomerer med samme effekt som HEMA, og som anvendes i noen produkter i dag. Riktignok kan disse stoffene medføre noen kritiske håndteringsteknikker, blant annet når det gjelder å blåse materialet utover flatene.
Det finnes allerede selvadhererende plastmaterialer for sementering av kroner og innlegg, det vil si at de ikke trenger egen bondingprosedyre. Glassionomerer er selvadhererende allerede i dag. Det arbeides med å utvikle plastbaserte fyllingsmaterialer som bygger på samme prinsipp. Hvis og når disse materialene kommer har vi altså gått fra tre-trinns, via to og ett trinn og null-trinns bindingssystemer. I hvert fall er det en logisk utvikling.