Keramiske restaureringer

Men, metallkeramikk med høyedle legeringer er å anse som the golden standard (bokstavelig talt) som ofte alternative materialer blir vurdert mot. Alternativer er titan, koboltkrom og ulike keramtyper som glasskeramer og oksidkeramer. Det er gjort store forbedringer når det gjelder skjellettkonstruksjonens utforming siden introduksjonen av oksidkeramer, noe som har bedret prognosen betraktelig. Keramers positive egenskaper er høy styrke, hardhet, kjemisk stabilitet, hygieniske og lav varmeledningsevne. Ulempen er at de er sprø og teknikksensitive.

De ulike keramtypene har forskjellig indikasjonsområde. Porselen og glasskeramer kan benyttes til skallfasetter, og glasskeramer, og kan i tillegg anvendes til innlegg/onlays og kroner. For å feste restaureringer i porselen og glasskeram må man anvende adhesive sementer for å få et godt resultat, og aller best estetisk sett blir restaureringer i porselen. For feste til emalje må man benytte seg av ’ets og skyll’-teknikk da selvetsende sementer ikke etser emaljen godt nok. Oksidkeramer (aluminiumoksid og zirkoniumoksid) kan benyttes som skjellett i kroner og mindre broer (vanligvis opp til fem ledd) tilsvarende metallet i MK-konstruksjoner. Også til implantatunderstøttet bro kan man benytte helkeramiske restaureringer. Det pågår blant annet en klinisk studie med større broer (Figur). Denne typen keram krever at det legges porselen på overflaten for å oppnå riktig farge. Oksidkeramer har høy styrke, men er optisk tette og lar seg ikke etse. Retensjon kan derfor ikke baseres på bruk av adhesive sementer. Det er god langtidsprognose på helkeramiske restaureringer. Fraktur av skjellettet var ikke rapportert i de studier som von Steyern refererte til, men avskalling av overflateporselenet, såkalt chiping, var registrert i cirka15 prosent av tilfellene. Best resultat ble oppnådd ved å dimensjonere riktig samt å unngå skarpe vinkler og hjørner som kan virke som bruddanvisninger.