Funn

Ved un­der­sø­kel­sen kunne pasienten beskrive forbausende store plager. Mest urovekkende var sikling fra vens­tre munnvik, noe som heldigvis var redusert, og en ekstrem reak­sjon på temperatur når hun spiste. Varm mat og drikke ga utslag som sterke sviende smerter på den affiserte siden av tungen. Hun hadde også nedsatt smaksans, og tungen hennes føltes «for stor». Derfor unngikk hun vanlig spising og hadde begrenset seg til inntak av iskrem. Pasienten opplevde det som svært ubehagelig og var bekymret for hva ubehaget kunne skyldes. Dette gikk ut over tilværelsen hennes.

In­gen bemerkelsesverdige tegn ble funnet ved ekstra- og intraoral undersøkelse. Den provisoriske kronen var ikke spe­sielt ru, og det var ikke overskudd av temporær sement lingualt. Den endelige kronen ble sementert med en plastbasert sement (3M ESPE), men symptomene gav seg ikke.

Diagnosen ble vurdert å ­være en nevrologisk skade som resulterte i parestesi (tap/forandring av følelse) dysestesi (smerte ved normale stimuli) og dysgeusia (tap av smaksans) forårsaket av ledningsanestesi.

Håndtering

Det ble laget en tegning av underkjeven og tungen til pasienten som referanse for å kartlegge symptomene (Figur 1). Området ble testet ved sondering og med en bomullsrull dyppet i varmt vann. Det var tydelig at det var området forsynt av lingualisnerven som var affisert, og siden hun rapporterte svekket smaksans, måtte også chorda tympani ­være involvert. Et panorama-røntgen ble tatt for å utelukke annen patologi, men in­gen unormale funn ble observert.

Det ble brukt god tid på å berolige pasienten og til å informere henne om diagnosen og mulige årsaker. Det ble presisert for henne at dette er et kjent, men sjelden og uforutsigelig fenomen med ukjent årsak. Hun ble forklart at symptomene sannsynligvis ville forsvinne, men at det kunne ta tid. Hun ble også forsikret om at hun skulle følges opp med kontroller, og i tillegg ble en spe­sia­list i oral kirurgi kontaktet for råd. Pasienten skulle henvises hvis ikke hun ble bed­re etter tre måneder.

Hun ble fulgt opp i alt ­åtte ganger og viste heldigvis en gradvis forbedring. Ved siste kontroll, sju måneder etter at ledningsanestesi ble gitt, var hun tilnærmet helt frisk og ønsket å ringe selv dersom hun ville ha videre oppfølgning.

Diskusjon

Nerve­ska­der som følge av ledningsanestesi i underkjeven er beskrevet i litteraturen som svært sjeldne, estimert til 1:785 000 satte anestesier (1 – 4). De aller fleste skadene er forbigående, men noen er permanente (1,2). I litteraturen spekuleres det i mulig årsaker og forebygging (1 – 3).

Det rapporteres at alle midler for lo­kal­anes­te­si brukt i odonto­logien (lignocain, prilocain, articain og mepivicain) kan for­år­sake nerve­ska­der (3 – 5) fordi preparatene kan ­være svakt nevrotoksiske (4). Det er in­gen forskjell med hensyn til alder, kjønn eller type kanyle (4). En annen mulighet er nålestikktraume, enten direkte traume til nerven eller til omliggende vev, noe som resulterer i et hematom som trykker på nerven (1).

Nervus lingualis synes å ­være oftere involvert sammenlignet med n. alveolaris inferior. En teo­ri om dette er at når pasienten gaper høyt, kommer n. lingualis i spenn pga. dens beliggenhet og omliggende vev, slik at den ikke bøyer av for kanylen (1). En annen hy­po­te­se er at det er enklere å skade en unifasciculær nerve (enklere struktur) slik som n. lingualis, enn en multifasciculær nerve (flere komponenter) slik som n. alveolaris inferior (5). En kan tenke seg at en injeksjonsteknikk med minimal bevegelse av kanylespissen er minst skadelig.

Alternative metoder for å oppnå anes­te­si i underkjevens tenner slik som intraligamentære og intraseptale infiltrasjoner kan benyttes, men behovet for ledningsanestesi i underkjeven vil alltid forekomme.

Kjenn­skap til risiko og mulige komplikasjoner ved bruk av lo­kal­anes­te­si i odontologien er viktig. Journalen må føres nøye, og gjerne suppleres med tegninger (ev. foto) dersom uventede re­ak­sjo­ner oppstår. Det bør også rapporteres til Statens legemiddelverk via Relis. Omtenksom håndtering av pasienter med slike skader er viktig, også med tanke på mulige juridiske konsekvenser.

Følgende notis er nå tatt inn i kontorets informasjonshefte til pasientene: «Lo­kal­anes­te­si …. som ved all medisinsk be­hand­ling med legemidler er det en liten risiko for bivirkninger, som for eksempel forbigående hjertebank eller nerveskader. Fordelene med bedøvelse er flere enn ulempene». For tannleger i allmennpraksis som opplever kasus med nerveskade, er støtte fra faglitteratur og kolleger nødvendig og unnværlig.

Årsaken til nerve­ska­der i forbindelse med ledningsanestesi er fremdeles ukjent, og vi har dess­ver­re in­gen mulighet til å forebygge eller behandle disse.