Akta Lakota museum og kultursenter

Et slikt senter finner jeg i Chamberlain, South Dakota. Her fremstilles Lakotaindianernes liv i fortid og nåtid. Lakota er en Sioux-variant som hadde stor utbredelse i denne regionen. En diger bisonokse ved inngangen slår an tonen. Guiden, i kledelig «bunad» og med umiskjennelige trekk av urinnvåner, gir seg god tid til å forklare bakgrunnen for tablåer, tavler og tekster, mens brukskunst og tekstiler vitner om lakotaenes ferdigheter. Særlig vekt blir lagt på de såkalte fredspipene fra Pipestone, som er et steinbrudd i nærheten. Det hadde seg slik at Den Stor Ånd, i form av en stor fugl, formet en pipe av rød stein og meddelte sitt folk at steinen var det stoff som alle er skapt av. Hele folket måtte røke steinpipe til hans ære. De røde fredspipene fikk stor prestisje som seremoniell rekvisitt, godt forankret i indianernes mytologi og levesett.

Også den såre delen av historien med svik og brutte avtaler, kommer godt frem, men beretningen om hvordan lakotaene fulgte bisonflokkene er kanskje mest fascinerende. Likheten med samer og reinsdyr er påfallende. Samer vet ikke guiden så mye om, men jeg får stukket i hendene en hel lærebok i hvordan bisonen kunne utnyttes. Det tok 18 bisonskinn for å lage en tepee, en lavvo. Men hvordan får de til å lage så flott stoff, spør jeg og ser på klesdrakten hennes. Det får vi fra Kina, sier hun, men mønstrene er våre egne. Her også, tenker jeg.

Kevin Kostner og Ta Tanka («bisonokse»)

Oppe i fjellene lenger vest i South Dakota finner jeg Kevin Costners Ta Tanka, et lite museum der temaet nettopp er bisonens historiske betydning. Hans film «Danser med ulver» ble tatt opp i denne staten. I friluft samme sted finnes digre skulpturer av bisoner og jegere, mens Costner selv sitter inne og forteller om bakgrunnen – på video. Indianerne hadde opprinnelig en viss kontroll med bisonen, men så satte europeernes pelsjakt og brucellose inn, og bisonen forsvant. I dag finnes bison bare i de store nasjonalparkene eller som oppdrettsdyr, men du kan få den servert som«buffaloburger». «Buffalo» ble en vanlig betegnelse på bisonen, selv om egentlige bøfler ikke fantes i den nye verden.

Missourielven deler South Dakota i flatmark og sjøer i øst og fjelllandskap i vest. I øst forsvant jordsmonnet i massive støvstormer etter langvarig tørke i 1930-årene. «The Dust Bowl» førte til at mange flyktet til California, noe som var tema i John Steinbecks roman: «Vredens druer». I de vestlige fjellområdene finnes reservater og nasjonalparker som Badlands og Black Hills. Her er det ikke bare landskap og flora å verne, men dyreliv, fugleliv og paleontologi. I tidligere tider fant de også gull her.

Crazy Horse og Mount Rushmore

Black Hills-fjellene var hellige for urinnvånerne. Det skulle mye kamp over brutte avtaler før de gav opp dette området. «Crazy Horse» var en kjent høvding, som til slutt ble stukket ned bakfra. Han æres nå ved en gigantisk rytterskulptur som skytes ut i fjellet i nærheten av et omfangsrikt kunst- og kultursenter. Foreløpig er bare det 30 meter høye hodet ferdig. Selve hesten skal bli 70 meter. Det er et prosjekt som går over generasjoner.

Ideen om å skyte ut skulpturer i fjellet er ikke enestående. Ikke langt herfra, på Rushmorefjellet, finner man de kolossale steinskulpturene av amerikanske presidenter som sto ferdige i 1941. Ansiktstrekkene til Jefferson, Washington og Teddy Roosevelt, og senere Lincoln, er lett gjenkjennelige. Det er svære dimensjoner. Nesen til Lincoln er syv meter lang. Ingen kan ha unngått å se avbildninger av Mount Rushmore, og noen husker nok også en forfulgt Cary Grant som klatret nedover presidenthodene i Hitchcocks «North by Northwest». Selv blir jeg likevel nesegrus imponert på stedet og lar meg villig lede langs sokkelen sammen med en hærskare av amerikanere, mens lakotaer sitter utenfor sine tepees og demonstrerer sitt dagligliv. Dette er amerikansk grunnskolepensum.

Devils Tower

Black Hills strekker seg et stykke inn i den neste staten i vest: Wyoming. Der finner man det såkalte «Devils Tower», et naturfenomen som ble innviet som National Monument av Teddy Roosevelt i 1906. Det er et rundt steintårn som er dannet ved at smeltet magma er blitt stående igjen som søyler etter at sedimentære lag er erodert. Native Americans har langt mer poetiske legender om hvordan dette naturfenomenet oppsto. Devils Tower rager 300 meter opp fra basis. «Nærkontakt av tredje grad» ble spilt inn i disse omgivelser.

Det tar en times tid å gå rundt tårnet mellom ponderosatrærne og betrakte dyre- og fugleliv. Betegnelsen «Devils Tower» er neppe noe som indianerne har funnet på. For dem er tårnet like hellig som Ayers Rock for aboriginene. På enkelte trær har de hengt opp fargerike tøyfiller som bønnesymboler. Jeg har ingen problemer med å være animist i slike omgivelser og henger opp min egen personlige bønn. La meg komme helskinnet gjennom det kompliserte nettverk av skilter og filer på innfartsveiene. Og bønnhørt blir jeg.

Det er lov å klatre her for dem som registrerer seg. Ungdommer av begge kjønn tar seg godt ut i solskinnet med sine reip og nagler når de diskuterer hvilken rute de skal velge. Og langt der oppe øyner man de første i aksjon. «Galimatias», sier min sidemann, som har kikkert, og «chipmunk» svarer han når jeg spør hva slags dyr som piler bortover. Javelja. Men jeg gjenkjenner «bald eagle», nasjonalfuglen, høyt der oppe og hører gresshopper i aksjon. De spiller nok på en annen frekvens enn hjemme, for der har de stilnet av. Men klapperslangene som det advares mot, ser jeg ikke noe til.

Big Horn National Forest

Vestover de lokale veiene i Wyoming passerer man Sundance, byen der Sundance Kid drev sin svindel med å svimerke andres kveg for salg. Robert Redfords «Sundance festival» foregår imidlertid ikke her, men i Park City i Utah. Det er tidlig høst så jeg kan legge ruten gjennom den berømte Big Horn National Forest, på grensen av Montana, der veiene svinger seg i 8 – 10 000 fots høyde. Handlingen i filmen «Brokeback Mountain» er lagt hit. Det knaker i øregangene og skiltene advarer mot bremsesvikt og stengte vinterveier, men såpass tidlig på høsten kan man nyte villmarken trygt. Det gjør også et betydelig antall motorsyklister som ligger flate i svingene her oppe. Dette kan de. Selv er jeg glad for å ha fire hjul og erfaring fra Geiranger. Enkelte steder finnes turistsentre av grovkalibret tømmer, med villmarkssuvernirer, vennlige mennesker og dobbel bensinpris.

Cody, Buffalo Bill og rodeo

En særlig belønning er å komme frem til Cody, byen som har fått navn etter William Cody, eller Buffalo Bill, som han ble kalt. Han var en foretaksom mann som ble berømt over hele verden for sitt westernshow. Byen har satt opp et helt museum over hans meritter. Selv spanderer jeg et rom på Irma, det gamle trehotellet hans. Her har de rendyrket cowboykulturen og setter til og med i scene en daglig pistolduell til turistenes underholdning.

Cody skryter av å være rodeohovedstad, og i kveld arrangeres intet mindre enn verdensmesterskap. Jeg skaffer meg sentral sitteplass der rytterne forbereder seg, og føler god gammeldags førstegangsspenning! Showet begynner med defilering av Stars and Stripes, til hest, i rasende fart. Det samme gjøres med Coca Cola og andre sponsorers flagg. Så er det cowboyens bønn og stående nasjonalsang med hånden på hjertet. Deretter raser det inn uniformerte jegere, som huker seg ned og sikter rundt seg med gevær. Når klovnen så har plassert noen replikker, starter det sportslige med «bareback»-ridning på hest og okse. Okse er nok verst. Man får holde seg fast bare med én hånd og må sørge for å sitte så langt frem på dyret at man ikke blir slynget av i første jump. De åtte sekundene, som er minimumstiden, virker ganske lange under slike omstendigheter. Alle ryttere blir slengt av før eller siden, mørbanket og haltende.

Så er det «roping»: å kaste lasso på løpende oksekalver, få dem over ende og surre føttene sammen. Det skjer så raskt at jeg ikke klarer å se hvordan rytterne kommer seg av hesten. Og knøttsmå gutter rir rundt tønner, som båter ved kappseilas. Det sakkyndige publikum forklarer meg finessene. En ungdom spanderer øl og et eldre par vil omvende meg til Jesus med en rørende historie fra rodeomiljø. Hvem som ble verdensmester? Det vet jeg ikke. Lyn, torden og regnvær gjorde om arenaen til gjørme og meg til en hutrende skikkelse som med nød og neppe kom seg i hus. Det er tross alt høyfjell og høst.

Yellowstone

Fra Cody er ikke veien lang over fjellet til Yellowstone nasjonalpark, som strekker seg inn i Montana og Idahoe. Her finnes det meste av amerikansk flora, fauna og naturfenomener. Park rangeren råder meg til å velge en rute rundt Yellowstonesjøen, som ligger stille i øyeblikket, men som kan hisse seg farlig opp på et øyeblikk. Ruten sikrer meg nærhet til den lokale grand canyon og en mengde dampende varmekilder med den berømte geysiren «Old Faithful» i spissen. Ikke tråkk utenom stien, da blir du slukt! Der står hundrevis av mennesker og venter på neste utbrudd, som kommer før jeg forstår hva som skjer: Tretti tusen liter kokende vann spyttes ut og blir til kokende damp.

Dyrene skal helst ikke kjøres ned og de besøkende skal helst ikke bli maltraktert av uberegnelige villdyr. Varselskiltene er ikke til å ta feil av: «Warning. Many visitors have been gored by buffalo». Selv ser jeg bare en rev borte på jordet og en tilsynelatende fredelig bisonokse som vil forbi på veien. Folk bruker uker på villmarksferie her. Men jeg har bare noen timer til disposisjon.

Jackson Hole

Over fjellet gjennom naboparken Grand Teton slår jeg meg ned i Jackson Hole, en eksklusiv turistby der høyden over havet er like stor som lengden på flystripen. Det er påfallende mye politivakter på veiene. Visepresidenten, Dick Cheney, er hjemme en tur. Den andre lokale toppkjendisen, Harrison Ford, merker jeg ikke noe til. De som virkelig teller her, disponerer sin private ranch som de kan nyte fra hesteryggen. Alt går ut på jakt og friluftsliv. Selv byparken har innganger i alle fire hjørner laget av «antlers», altså gevirer.

Bare frimerker har normale priser, men ved å sprenge budsjettet en smule kan jeg utforske byen fra en motellsuite midt i sentrum. Som svoren proletar og praktiserende antimaterialist må jeg jo skaffe meg rede på hvordan kapitalistene har det, ikke sant? Og de har det bra. Jeg kan synke ned i lenestolene og velge og vrake fra et helt parfymeri av ingredienser til bruk i boblebadet. Men hva er dette utstyret til? Jeg må konsultere bruksanvisningen: det er til å pusse skytevåpen.

«Hvorfor Jackson Hole?» spør jeg innehaveren av en oppstaset forretning som selger utstoppede dyr. Det byen minst av alt minner om er et høl. «Når jegerne kom ned fra fjellet i regn og storm var det som å komme ned i et trygt hull her», sier han. Jeg kan få sendt hjem et utstoppet bisonhode, eller en diger brunbjørn. Eller hva med en lenestol i grovt treverk trukket med hårete kuhud? Mannen ser ikke ut som han har noen forhåpninger om en handel og det har han helt rett i.

Tempelkvartalet

I tempelkvartalet må jeg overlates til ekte mormonere, enten mørkdressede, eldre menn eller tekkelige unge kvinner på opplæring. Her er det ingen westernspor. Tempelkvartalet er mormonenes vatikanstat. Selv vil de nok sette mer pris på å bli sammenliknet med Jerusalem, som de har en stor modell av. At Brigham Young, lederen som førte mormonerne til Utah hadde barn med 16 kvinner tones ned, ellers går navnet hans igjen over alt. Det er 100 år siden flerkoneriet ble slutt. Jeg får med meg en orgelkonsert i Tabernaklet med den berømte akustikken, men har ikke tålmodighet til å vente på søndagskonserten med koret som Sissel Kyrkjebø har sunget med. Til gjengjeld forsøker jeg meg som slektsforsker på det genealogiske sentret, men finner ikke ut noe som jeg ikke visste fra før.