Sammen er vi mindre alene

Samtidig med at vi ønsker hverandre godt nytt år kommer Tidende med årets første utgave, og med det nok et resultat av odontologisk faglig vitenskapelig nordisk samarbeid. For 16. gang.

Det offisielle og politiske samarbeidet i Norden har lange tradisjoner. I sin nåværende form begynte det som en akademisk bevegelse i løpet av første halvdel av 1800-tallet. Frem til første verdenskrig var det i første rekke universitetsmiljøene, arbeiderbevegelsene og folkeopplysningsarbeidet som var grunnpilarene i samarbeidet. I løpet av årene etter 1920 ble det også innledet et uformelt samarbeid mellom regjeringene i de nordiske landene, blant annet gjennom ulike ministermøter. Den andre verdenskrig satte det nordiske samholdet på mange harde prøver. Landenes ulike skjebner førte likevel til at samarbeidstankene vokste fram på nytt etter krigen.

I dette perspektivet har samarbeidet mellom de nordiske tannlegebladredaksjonene en kort historie, men vi tror den kommer til å vare lenge.

Samarbeidet om utgivelsene av temaheftene er tungt og krevende, og dermed svært givende og verdifullt. Slik er det nesten med alle livets forhold. Det kan godt være bryet verdt og vel så det, selv om det ikke er like lett og greit alltid. Etter hvert har imidlertid arbeidet med de nordiske temaheftene fått en velsmurt form, som gjør at i hvert fall bøygen forbundet med det å komme i gang er noe mindre avskrekkende enn den ellers kunne vært. Det foreligger nemlig en oppskrift på hvordan oppstarten skal gjøres, og godt begynt skal være halvt fullendt. Dessuten er det noen hovedregler for hvordan fortsettelsen skal arte seg. Og i mål kommer vi alltid. Noen ganger merkelig nok.

Det er tidsskriftene i de nordiske landene som samarbeider. Det vil si Skandinavia pluss Finland i dette tilfellet. Island som også er med i Norden, er ikke med på dette, fordi de ikke har et odontologisk vitenskapelig tidsskrift på samme måte som oss andre.

Samarbeidet innebærer noen møter. Og i dem finner det sted noen samtaler. De foregår hovedsakelig på engelsk. Slik er det ofte i Norden, mest fordi det finske språket skiller seg så mye som det gjør fra de skandinaviske språkene. De skandinaviske språkene ligner hverandre til gjengjeld så mye at en skulle tro vi skulle kunne kommunisere fritt på hvert vårt morsmål. Slik er det imidlertid ikke lenger. Sist jeg var i København måtte jeg snakke engelsk for å få en øl av den danske ’tjeneren’, etter å ha prøvd meg på norsk et par ganger. Han var ikke innstilt på å forstå meg, tror jeg. Han visste ikke en gang at jeg snakket norsk, og ville på en måte ikke høre på det øret. Men han var svært vennlig, og serverte gjerne øl når han fikk bestillingen på et språk han forsto.

I Tidende publiserer vi fortsatt svenske vitenskapelige artikler på svensk, danske på dansk og norske på norsk, og vi benytter den svenske oversettelsen av de finske artiklene. Vi tror at våre lesere fortsatt er inntilt på å forstå både dansk og svensk.

Andre steder velger de å oversette fra det ene skandinaviske språket til det andre, for at leserne skal få med seg mest mulig.

Utviklingen går ubønnhørlig i retning av at vi forstår mindre og mindre av hverandres språk, mens engelsk blir mer og mer forståelig og brukbart for oss alle.

Hvordan det nå er, det viktigste er at vi samarbeider, at det skrives og publiseres, og at flest mulig leser og forstår. Det kommer mange gode artikler ut av det nordiske samarbeidet, til glede for mange lesere i fire land.

Tidendes redaksjon hadde ikke klart dette alene. Det er fint å ha noen å samarbeide med. Det tar vi med oss inn i det nye året, under mottoet; sammen er vi mindre alene.

Godt nytt år.