Dento Canto, odontologisk sangbok

Den første odontologiske sangboka fra tannlegestudentmiljøet i Oslo kom allerede i 1933. Forordet starter slik:

«Da det har vist sig at det har vært behov for en sangbok for Odontologforeningen, har man med Liber Lividus ment å avhjelpe dette. Denne samling er å oppfatte som et stamrepertoir, bestående av sanger som enten allerede synges blandt Tannlægehøiskolens studenter eller bør synges.»

Dento canto – 2009 som ble presentert ved Den Norske Tannlegeforenings 125-årsjubileum lørdag 17. oktober 2009, starter slik:

«Hva er vel mer samlende og stemningsbringende enn felles sang. Det skaper aktivitet, liv og glede, i hvert fall om melodi og innhold appellerer til det.»

Initiativtagerne til nyutgivelsen er Venneforeningen for Tannlegehytta i Nordmarka – 96-klubben, med Harald Ulvestad, «Storeulv» og Lars Ulvestad, «Lilleulv» som prosjektledere.

Boken er ren med en enkel, delikat og oversiktlig layout. Det er artig med alle de gamle tegningene som har fulgt sangene i tidligere opplag, og med de vakre fargekodebildene, som skiller de forkjellige avsnittene, løftes helhetsinntrykket.

Sangutvalget er smalt og kompromissløst sentrert om de gamle gode som runget i badstue og stue på Tannlegehytta i Nordmarka. Her er intet publikumsfrieri som vi ser i sammenlignbare studentsangbøker.

Med unntak av en Ulf Lundell-sang og noen Vreeswijksanger, er sangutvalget genuine, studentskrevne drikkeviser, gamle svenske viser og tyske bierstubelieder. Her er det ingen populistiske innslag av nålevende norske visesmeder som Hans Rotmo, Åge Aleksandersen, Halfdan Sivertsen, Lillebjørn Nilsen eller DeLillos. Boka er videre kjemisk fri for engelskspråklige sanger av Beatles, Dylan, pubsanger og slike ting.

Med det smale, men genuine sangutvalget, kan det bli en vel høy terskel for dagens studenter og folk utenfor det tetteste miljøet. Mange vil vel her savne noter og eventuelt besifring som kunne åpne opp visene for den ukjente. Hvis denne boken skal lykkes i å føre den odontologstudentiske sangtradisjon videre, setter det høye krav til tradisjonsbærerne. De må bokstavelig talt synge de gamle sangene ned i ryggmargen på neste generasjon, som de gamle spillemennene spilte slåttene fra generasjon til generasjon. Andre alternativ er kanskje å notesette sangene eller synge dem inn på CD eller lignende.

Boka har beholdt noen gamle reklamer som et historisk innslag og artig pynt på enkelte sider. For meg hadde det ikke gjort noe om det også var noen moderne reklameinnslag med. Det vil si sponsorer som kunne vært med å betale regninga for nyutgivelsen.

Dento Canto er en liten historisk minnestein over det glade tannlegestudenterliv i Oslo og et must for den indre kjerne av tidligere tannlegestudenthyttebrukere. For alle dere andre vil jeg igjen sitere litt fra forordet:

«I denne boken er det samlet utallige fornøyelige viser og sanger med det mål å skape humor, varme og samhold blant kommende og etablerte odontologer.»

Boka selges enkeltvis eller i korsett på seks eller tolv bøker.