Kronepreparering

Alle kjenner idealprepareringen, men det blir ikke alltid slik, innledet første­ama­nuen­sis Marit Øilo, Universitetet i Bergen sitt fore­drag på landsmøtet. Gjenværende tannsubstans og krav til plass mot antagonister og nabotenner vil ­være bestemmende for den endelige utformingen. Likevel må den ideelle preparering ­være ledende med tanke på god retensjon. Konvergensvinkelen må ­være under 15 grader for å oppnå tilstrekkelig feste. I tillegg kreves en viss høy­de for å gi kronen tilstekkelig motstand mot skrå belastning, såkalt motstandsform. Ekstra retensjon er påkrevet der standardpreparering ikke er tilstrekkelig som ved lav preparasjonshøyde, der preparasjonsdiameteren er større enn preparasjonsdiagonalen, og ved stor konvergensvinkel. Ekstra retensjon oppnås gjennom å senke preparasjonsgrensen, og ved å legge inn kasser, furer og hyller i prepareringen. Ytterligere retensjon kan oppnås gjennom bruk av konus og rotstift som må være like lang som den kliniske kronen. I tillegg må kroneprepareringen avsluttes i tannsubstans gingivalt for konus. Parapulpale stifter kan ­være en løsning, men er en risikosport, i følge Øilo, men også bruk av rotstift innebærer en risiko ­både for feilslag ved preparering og for rotfraktur senere.

Valget av gingival avslutning (se figur) bestemmes av materialvalg i kronen og krav til estetikk. Til MK-kroner der gullkanten skal dekkes av keram anbefalte hun å benytte konkavpreparering bukkalt og planpreparering på resten av pilaren. Ved helkeramiske kroner velges konkavpreparering, mens skulderpreparering er teknisk vans­ke­lig og kan som regel erstattes av en av de to andre prepareringstypene. Den bes­te kanttilslutningen oppnås ved planpreparering med synlig gullkant, mens konkavprepareringer gir best estetikk. Det må avgjøres i hvert tilfelle hvilke momenter som bør veie tyngst.