Uenighet fører lengst

Det blir ingen forandring eller utvikling hverken i fagmiljøer eller i samfunnet uten uenighet og meningsutveksling. Samtidig er det best at ikke alt nødvendigvis kommer til uttykk i en hvilken som helst form til enhver tid.

Hvis noen er i tvil, og det er det noen som er fra tid til annen: Tidende er ikke et organ for Tannlegeforeningens valgte eller ansatte ledelse. Tidende utgis av Den norske tannlegeforening, og er medlemmenes tidsskrift. Tidende er selv medlem av Den Norske Fagpresses Forening, og redigeres etter redaktørplakaten. Ved siden av ansvaret for å sortere vekk det som ikke er hensiktsmessig å publisere og samtidig få frem ulike synspunkter for offentligheten har redaktøren altså en frihet, som er nedfelt i redaktørplakaten.

Retten til frie ytringer skal åpne for kritikk av både etablerte sannheter og det etablerte. I et vitenskapelig tidsskrift er det å utfordre det vi tror vi vet, og å forkaste gamle sannheter der det er nødvendig, selve kjernen i virksomheten.

Tidende fikk nye nettsider samtidig med utgivelsen av nummer 1, 2010. Med det kom muligheten til å kommentere alt som skrives i Tidende, på nettet. Responsen uteble ikke, noe vi i redaksjonen setter stor pris på. Nå ser vi frem til å erfare hvordan leserne vil bruke denne nye kanalen for meningsutveksling fremover.

Samtidig ønsker vi fortsatt velkommen til debattvirksomhet i Tidendes papirutgave, som også publiseres i fulltekst på Internett. Også her mottar redaksjonen mange bidrag. Innleggene vi mottar til papirversjonen av Tidende, sender vi også videre til instanser og personer som er aktuelle til å svare, når det er aktuelt.

I Tidendes redaksjon gjelder det samme som i mange andre redaksjoner for tiden: Færre folk må gjøre mer på flere plattformer, som det heter på mediespråket, og som en konsekvens av dette; på kortere tid. Med det må vi ha så klare retningslinjer som mulig for å sikre at det som ytres gjennom og publiseres hos oss holder den kvaliteten vi vil ha.

Temaene ytringsfrihet og ytringsform er vesentlig for all offentlig debatt og for alle publikasjoner. Hvem som skal komme til orde, med hva, når og på hvilken måte, er sentrale spørsmål i alle redaksjoner, der det stadig utøves en balansegang mellom å slippe til og å stenge ute. Å trykke noe i et tidsskrift er forskjellig fra å komme med en privat ytring eller skrive noe i en blogg, som kun står for avsenderens egen regning. Et tidsskrift retter seg både mot et bestemt publikum og mot offentligheten. Det er det som ligger i begrepene publikasjon og offentliggjøre. I vurderingen av det noen hevder aldri skulle vært på trykk og andre sier absolutt bør komme frem, må vi altså hele tiden, i tillegg til å se på hva som sies, også se på hvordan det uttrykkes.

Ytringsfriheten er altså ikke nødvendigvis en personlig rett til å si hva man vil til enhver tid. Friheten ligger i muligheten til å komme med kritikk og prøve meninger og til å argumentere for sitt syn. Å tåle kritikk og akseptere at andre har andre synspunkter enn en selv, er krevende, men det er faktisk en helt nødvendig forutsetning for demokratiet, som blir sett på som et gode. For å si det helt kort: Jeg tror at dette godet ivaretas best ved at folk holder seg mest mulig til saken og lar være å omtale navngitte personer. Samtidig anbefaler jeg at de som vil ytre noe i Tidende skriver under fullt navn, også på nettet.