Armauer Hansen

Et ofte sitert eksempel på uetisk fremferd stammer helt fra 1880, da Armauer Hansen, den berømte oppdageren av leprabacillen, ble fradømt sin stilling ved Pleiestiftelsen for spedalske i Bergen. På det tidspunkt kunne grove overtramp bare fanges opp av det alminnelige rettssystemet. Armauer Hansen hadde med vitende og vilje stukket en pasient i øyet med en nål som inneholdt infeksiøst materiale fra en pasient, for å se om en spesiell type lepra kunne overføres til en annen pasient. «Criminalretten» hadde stor forståelse for legevitenskapens ønske om å utrede smitteforhold ved lepra, men dette ble for sterkt. Armauer Hansen mistet stillingen ved Pleiestiftelsen, men beholdt likevel stillingen som lepraoverlege i Norge, og dommen hindret heller ikke hans videre karriere (2).

Nazistenes fangeeksperimenter

Mer internasjonal oppmerksomhet og bestyrtelse vakte nok de eksperimentene som ble gjort på fanger i konsentrasjonsleirene i Tyskland under 2. verdenskrig. Som kjent ble mange nazileger satt på tiltalebenken for disse forhold ved Nürnbergdomstolen i 1947. Også i konsentrasjonsleirene drev man forsøk med smitteoverføring, men mest beryktet ble de såkalte hypotermieksperimentene på fanger i Dachau, dvs. studier av kroppslige reaksjoner under sterk nedkjøling. Det aller meste av materialet fra nazieksperimentene ble tilintetgjort før kapitulasjonen, men ved en tilfeldighet fant man igjen materialet fra fryseeksperimentene. Fangene ble fortalt at de ville bli løslatt eller få et kortere opphold i leiren ved å delta. Men det var ikke sant. Fangene ble senket ned i isvann med eller uten flygeruniformer og flytevester for å studere overlevelsestiden og effekten av ulike oppvarmingsmetoder. Ved en kroppstemperatur på 24–25 grader døde de fleste. Legene fulgte dødsprosessen bl.a. ved blodprøver underveis. Forskningen hadde direkte relevans til behandlingen av tyske piloter og sjøfolk som havnet i den kalde Nordsjøen (3).

Til tross for denne gruoppvekkende bakgrunnen ble disse forskningsresultatene til å begynne ansett som verdifulle av mange medisinske forskere, mens andre ville se helt bort fra dem av etiske grunner. Senere mente man å kunne påvise alvorlige metodologiske feil, som gjorde resultatene verdiløse (4). På den måten kunne man komme seg unna det etiske dilemma: bruke eller ikke bruke nyttige forskningsresultater som var kommet frem på høyst uetiske måter.

Forskning på innsatte i fengsler

Et argument som forsvarsadvokatene i Nürnberg brukte var at forskning under liknede betingelser forekom i amerikanske fengsler. De siktet til en praksis som hadde utviklet seg i USA under krigen der innsatte ble brukt som forsøksobjekter ved biomedisinske studier. Man påførte de innsatte sykdommer som malaria, herpes, syfilis, hepatitt etc. og studerte spredningsmønster og prevensjonsmetoder. Denne praksis forsatte i etterkrigstiden. I statene Oregon og Washington ble det i tillegg utført strålingseksperimenter som kulminerte i at deltakerne ble sterilisert. I 1970-årene ble så mye som 90 % av toksisitetstester for nye medikamenter utført på fanger i amerikanske fengsler (5). Forskerne forsvarte slike forhold med at all deltakelse var frivillig og at fangenes deltakelse bygget på informert samtykke, mens kritikere påpekte at fangene nok likevel hadde forhåpninger om visse fordeler, og i enkelte tilfeller fikk de det også.

Forskning uten informasjon til deltakerne

Et annet beryktet forskningsprosjekt var den såkalte Tuskegeestudien som ble satt i gang i 1932. Tuskegee var navnet på et medisinsk institutt i Alabama, som hadde stått for helsearbeid blant den afroamerikanske befolkningen. Så mye som 35–40 % av afroamerikanske menn hadde syfilis. Fagmiljøet her mente at det var raseforskjell mellom afroamerikanske og hvite med hensyn til kardiovaskulære (afroamerikanske) eller nevrologiske (hvite) utslag av sykdommen, mens resultater fra en norsk(!) undersøkelse viste store kardiovaskulære utslag på hvite menn. Nå ville man se hvordan sykdommen utviklet seg hos svarte. Fattige plantasjearbeidere som hadde syfilis, ble overtalt til å bli med og ble fulgt hele levetiden. Til slutt fikk familiene begravelsesstønad for å gi tillatelse til obduksjon. Deltakerne forsto ingenting av opplegget, trodde de var under behandling og lot seg villig ta prøver av. De fikk ingen informasjon om sykdommen og ingen behandling av noen art, selv ikke etter at penicillinet var oppdaget. Studien fortsatte uforstyrret til 1972. I tillegg til tapte liv førte denne studien til mytedannelse om at det hele var satt i scene for å redusere den svarte del av befolkningen. Det utviklet seg en skepsis blant svarte mot å delta i klinisk forskning, som har vart helt opp til våre dager (6).

Forskning på psykisk utviklingshemmede

Tuskageestudien var basert på deltakere som ikke fikk vite hva de var med på. Det leder over til forskning som involverer personer med kognitive begrensninger fra naturens hånd. I 1950-årene ble det foretatt en studie over hepatittsmitte ved en institusjon for psykisk utviklingshemmede barn i New York. Bakgrunnen var at mange av disse barna hadde hepatitt. Barnas foresatte hadde gitt tillatelse til undersøkelsene, men det er tvilsomt om de forsto detaljer i opplegget, som gikk ut på at friske barn svelget en løsning av avføring fra infiserte barn. Rimeligvis ble denne studiedesignen heftig kritisert både i forskningsmiljøer og av offentligheten (7, 8).

Kariesundersøkelser

Odontologisk forskning gjør seg ikke særlig gjeldende i litteraturen om tvilsom forskningsetikk, selv om enkelte eldre forskningsprosjekter ikke ville tilfredsstille dagens krav. I tiden etter krigen var det ikke avgjort om karies var en «mangelsykdom» eller berodde på lokale faktorer relatert til kostholdet. Kariesforekomsten i Sverige var imidlertid kolossalt stor, så helsemyndighetene ønsket å undersøke slike forhold med tanke på å bedre tannhelsen. De såkalte Vipeholm-undersøkelsene startet i 1945. Vipeholm var en institusjon for psykisk utviklingshemmede i nærheten av Lund. Her kunne man gi forskjellig kosthold til forskjellige grupper under kontrollerte betingelser og sammenlikne kariesforekomsten, altså en metodikk som ikke var helt ulik hepatittundersøkelsene i New York. Et av hovedfunnene var at sukker konsumert i form av klebende «toffees», gav en betydelig større kariestilvekst enn andre varianter. Opplegget var offentlig finansiert, godkjent av samtlige medisinske autoriteter og var koplet til en rekke andre undersøkelser som ble administrert av forskergruppen ved Vipeholm (9). Resultatene ble sitert i faglitteraturen verden over og fikk stor betydning for forståelsen og den praktiske håndteringen av kariesproblemet. Diskusjonen om den etisk tvilsomme metodikken har imidlertid gjort seg gjeldende helt opp i våre dager. Den svenske handikappombudsmannen skriver i år 2000: «Til skilnad från NBN anser jag inte at övergreppen på tvangstagna rättslösa människor var värda det uppnådda resultatet«(10), mens NBN (med dr. Nils Brage Nordlander, Uppsala) repliserer at dette synspunktet er uhistorisk, at krav om informert samtykke kom langt senere (11).

Tannanatomiske studier på skjelettmateriale

I 1949 fikk en norsk tannlege, som senere ble professor ved Tannlegehøyskolen, godkjent en odontometrisk doktoravhandling basert på de samiske hodeskallene som var gravet opp i Finnmark og befant seg i de såkalte Schreinerske samlinger i Oslo. Tannmålingene forgikk i et vel ansett forskningsmiljø og føyde seg inn i den såkalte kraniologien, et fagområde som gikk ut på å karakterisere raser ved skallemålinger (12). Senere er det meste av raseteoriene skrinlagt og den etiske problematikken ved forskning på menneskelige levninger av urfolk har utviklet seg i retning av tvil om slike materialer overhodet bør anvendes eller om skjelettmaterialet bør føres tilbake og begraves på nytt (13). Diskusjonen om de samiske levningene er ikke avsluttet i Norge.

Periodontittundersøkelser

I 1970 ble det startet et dansk-norsk forskningsprosjekt på Sri Lanka (den gang Ceylon) som gikk ut på å studere utviklingen av periodontitt over en lengre periode uten intervensjon av noen art. Deltakerne var 5–600 mannlige arbeidere på en isolert teplantasje. Undersøkelsen kom i stand med velvilje fra plantasjeledelsens side. Arbeiderne selv var analfabeter, men syntes det var interessant å bli med. «Alle fikk en lille belønning brakt med fra Scandinavien», som forskerne skriver (14). Undersøkelsen ble siden gjentatt flere ganger i løpet av en tjueårsperiode og gav svært verdifulle opplysninger om utviklingen av periodontitt uten noen form for informasjon, profylakse eller behandling.

Odontologisk forskning på norske fanger

Tidlig på 1980-tallet ble tannhelsen på mannlige innsatte undersøkt som ledd i en større hepatittundersøkelse ved Ullersmo landsfengsel. Det var ingen formalitet knyttet til undersøkelsen annet enn at fengselsdireksjonen fant det i orden og de innsatte fant det interessant (15).

Helsinkideklarasjonen

I 1948 fulgte så FNs menneskerettighetserklæring og senere (1964) vedtok Den internasjonale legeforening den såkalte Helsinkideklarasjonen med detaljerte etiske retningslinjer, som satte standard for andre internasjonale overenskomster på dette området i årene som fulgte. Det overordnede prinsippet er å beskytte deltakernes liv, helse, verdighet, integritet, rett til selvbestemmelse, personvern og konfidensialitet når det gjelder personlige opplysninger. Et viktig aspekt har vært å beskytte svake grupper som foreldreløse barn, fanger, pasienter, psykisk utviklingshemmede og minoriteter mot misbruk. Helsinkideklarasjonen er utvidet og revidert mange ganger, senest i 2008 da det ble lagt økt vekt på punkter som å sikre adekvat forskning for underrepresenterte populasjoner, registrering av kliniske forsøk, tilgang på data for alle impliserte parter etter avslutning og kompensasjon for eventuelt forskningsrelaterte skader (16).

Norske forskningsetiske instanser

I tråd med Helsinkideklarasjonens prinsipper opprettet Norge i 1985 regionale etiske komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) som skal ta stilling til ethvert forskningsprosjekt som involverer mennesker, før det blir påbegynt. De syv komiteene dekker hvert sitt område av landet og vil også ha til oppgave å bedømme odontologiske prosjekter som involverer mennesker. I tillegg finnes siden 1990 Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM), som har en rådgivende og koordinerende rolle for de regionale komiteene. Etter hvert har Norge også sluttet seg til andre internasjonale retningslinjer som regulerer disse forhold, bl.a. EUs personverndirektiv fra 1995 (17).

Helseprosjekter med relevans til personopplysningsloven har hittil også hatt meldeplikt til Personvernombudet for forskning, som samarbeider med Datatilsynet. Personvernombudet tar seg ellers av prosjekter som ikke har karakter av medisin og helsefag. Den nye «Lov om medisinsk og helsefaglig forskning (Helseforskningsloven)», som trådte i kraft 1. juli 2009 (18), har forenklet lovverket slik at forskerne nå i all hovedsak kan forholde seg til én instans, og «en postkasse», nemlig REK. Loven presiserer at deltakernes sikkerhet og velferd alltid har prioritet og at informert og frivillig samtykke er en ufravikelig betingelse. Loven gir en detaljert beskrivelse av de regionale forskningskomiteenes oppgaver (19).

Eldre tilfeller

Vitenskapelig bløff er ikke nytt. Den såkalte Piltdown mannen, som ble presentert som en «missing link» i 1912, viste seg først i 1953 å være en kombinasjon av et mannskranium, en fossil orangutang underkjeve og noen tilslipte sjimpansetenner (20). Et ofte sitert tilfelle fra denne tidsperioden er en meget respektert engelsk psykolog (Sir Cyril Burt) hvis publikasjoner om tvillinger og intelligens lenge etter hans død viste seg å være basert på oppdiktede data. Mistanken ble vakt etter at man la merke til at korrelasjonskoeffisienten med hensyn til tvillingenes IQ var identisk inntil tredje desimal gjennom forskjellige artikler og studier. Burt manipulerte også manuskripter som var innsendt til tidsskriftet han var redaktør for, skrev leserbrev under fiktivt navn og svarte under et annet, alt for å fremheve sine egne meritter (21). Senere er det avslørt atskillige tilfeller av fabrikerte eller forfalskede data og plagiat også innen medisinsk forskning (22). Eksempelvis ble det på 1980-tallet avslørt at en ung lege og hjerte-kar-forsker (Darsee) ved Harvard Medical School hadde fabrikkert grunnlagsdata. Minst åtte artikler og en rekke sammendrag fra konferanser måtte trekkes da han ble avslørt etter 13 år. Skandalen fikk store konsekvenser både for Darsee selv og for universitetet, som måtte betale tilbake store forskningspenger. Mye tydet på at Darsee hadde jukset helt siden collegedagene (23).

Nyere tilfeller

I vår tid er det mest spektakulære tilfellet av forskningssvindel knyttet til den anerkjente Sørkoreanske forskeren Woo Suk Hwang, som i 2004–5 publiserte oppsiktvekkende data innen human stamcelleforskning og kloning i tidsskriftet Science. Han mottok prestisjetunge vitenskapelige priser og lå an til enda flere, men kort tid etterpå ble det avslørt av en medarbeider at de fleste stamcellelinjene var fiktive (21, 22). I andre tilfelle kan det ta lengre tid før vedkommende blir avslørt. Fysiologen E.T. Poehlman publiserte tidlig på nittitallet artikler som viste effekt av utholdenhetstrening bl.a. på fettoksidasjonen, noe som vakte stor oppmerksomhet i dette miljøet. Først i 2005 måtte forfatteren medgi at han hadde underslått data for å få det hele til å passe. Det er underlig å lese hans nøkterne brev til tidsskriftet, der han trekker artiklene tilbake og frikjenner sine medforfattere for ansvar (24).

På vår hjemlige arena har man også relativt nylig hatt et tilfelle der fabrikerte pasientdata ble brukt som grunnlag for å studere visse legemidlers virkning på oral kancer og hjertesykdom (25). Sudbøsaken hadde relevans for odontologien etter som vedkommende forsker også var tannlege og hadde publisert i «Tidende». Det hele ble avslørt fordi det var henvist til et pasientregister som ikke var i funksjon og fordi mange av de oppgitte fødselsdatoene var identiske, altså helt banale faktorer, ikke ulikt Cyril Burts korrelasjonskoeffisienter. Følgen ble tilbaketrekning av publikasjoner og doktorgrad og (midlertidig) tap av lisens. Men også i dette tilfelle ble medforfatterne frikjent. De tre nevnte forskerne har nå en slags kjendisstatus i litteraturen som omhandler uredelighet innen forskning (26).

Plagiat og selvplagiat

Plagiat og selvplagiat er relativt ofte blitt påvist ved at artikler f. eks. på engelsk senere er blitt publisert på et annet språk uten å angi opprinnelsen (27). I slike tilfeller kan både tidsskriftenes fagfelledommere («referees») og deres redaktører bli stillet overfor vanskelige problemer. Ofte er det tilfeldigheter som avslører forholdet: En referee fikk til bedømmelse en oversiktsartikkel som inneholdt hele avsnitt fra en artikkel han selv hadde skrevet. I et annet tilfelle var samme artikkel sendt til to forkjellige tidsskrifter. Til overmål siterte forfatteren to av sine tidligere publikasjoner, som også viste seg å være duplisert, altså selvplagiat (28). Det var imidlertid ikke enkelt for redaktøren å slå alarm tjenestevei. Sjefen var nemlig selv medforfatter.

Problematikk ved avsløringen

Publikasjoner med manipulerte data kan ofte stamme fra prestisjefylte institusjoner og finnes i vel ansette tidsskrifter. Før det hele blir avslørt kan resultatene bli sitert og kanskje brukt som grunnlag for beslutninger innen pasientbehandling. Den avslørte forskeren må finne seg i at også tidligere publikasjoner blir gjenstand for gransking, og ofte finner man liknende uredelighet. Problemene forbundet med slike granskinger kan imidlertid være mange, siden rettsikkerheten for den mistenkte forsker også må tas vare på (29). Medforfatternes ansvar kan være spesielt problematisk. En internasjonal overenskomst mellom tidskriftredaktører, den såkalte Vancouverkonvesjonen, gir veiledning bl.a. om medforfatternes rolle. Prinsippet er at medforfatternes innsats i forskningsprosjektet eller ved bearbeidelsen av data skal kunne identifiseres. Men det kan være fristende for en yngre forsker å få med sjefen eller andre vel ansette forskere, som kan heve prestisjen, uten at de har bidratt med noe, mens andre medarbeidere, som virkelig har bidratt, kan bli utelatt.

Mange forfattere har spekulert på hva som får en forsker til å manipulere data. De fleste antar at ønsket om karriere og anerkjennelse overskygger moralske sperrer. Det ligger i sakens natur at forskerens egne vurderinger sjelden kommer frem. Et ganske modig unntak finnes i et VG-intervju med Jon Sudbø, som siteres slik: «Som vitenskapsmann er det antall publikasjoner og kvaliteten på tidsskriftet man blir målt etter. Det gir posisjoner innen det akademiske miljøet. Jeg var en del av den kulturen, og det racet» – - «Det er noe med å la seg rive med og miste den kritiske sansen» (30).

I Norge gjelder «Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning » fra 2006. Loven skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer. I tillegg finnes det lokale redelighetsutvalg ved forskningsinstitusjonene, samt «Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning (Granskningsutvalget)», som ble blåst liv i etter Sudbøsaken. Det siste utvalget har imidlertid ikke fått så mange saker til behandling. Ingen vet med sikkerhet i hvilken grad det finnes publiserte forskningsresultater basert på juks, som aldri oppdages. Det antas at det meste av slike tilfeller blir stoppet av vedkommende forskningsinstitusjon eller av våkne fagfelledommere og tidsskriftredaktører (31).