Besparelse for pasienten eller økt inntjeningsmulighet for behandler?

Vi hører stadig i klinikken at pasienter snakker generelt om at alt blir dyrere, og spesielt hvor kostbart det er å få ordnet tennene hos tannlegen – og så sukkes det over prisstigningen!

I forbindelse med protetiske erstatninger har det faktisk fra begynnelsen av 1990 vært kjøpt importteknikk fra Østen, og volumet har økt år for år. God kvalitet og lav pris synes å være hovedgrunnen for denne utviklingen (se artikkel i NTFs Tidende nr. 13, 2009, Gjerdet, Kaldestad og Toklum).

Omleggingen av Folketrygdens stønad til dekning av utgifter til tannbehandling gjeldende fra 1. januar 2008, førte også til at refusjonen på protetikk fikk tannteknikerutgifter innbakt i aktuelle takster, i motsetning til tidligere der teknikerutgifter ble refundert per se.

Mange kolleger har funnet det praktisk og formålstjenlig å bruke stykkpris på protetiske arbeider i takstene sine; både for å balansere folketrygdens opplegg, og for å lette journalføringen.

Et dilemma oppstår imidlertid når vi skal takstsette protetisk arbeid:

Burde vi operere med ulik takst på «nasjonal protetikk» og den vi benytter ved importert arbeid? Da ville differansen kunne komme pasienten til gode, og på folkemunne ville det gi oss økt goodwill – som rimelige behandlere.

Nei, det enkleste er nok å la gevinsten gå rett i egen lomme; ikke plikter vi å oppgi teknikerutgifter som del av dokumentasjon, verken i journal eller til Helfo. Høyere inntekter gir muligens mer status og større lykke, og hvordan skulle noen få vite… ?

Samvittigheten kverner muligens et øyeblikk rundt § 9 (Prisopplysning og honorar) eller § 6 (Om behandlingen) i de etiske regler, men det oversees raskt idet neste pasient tar plass i tannlegestolen.