Motivasjon og HMS

Min lokalforeningsleder Ralf B. Husebø stilte følgende spørsmål i vår bulleteng nylig: «Hva er det som motiverer oss?» Foranledningen var et innlegg i Tidende hvor en kollega stilte spørsmålstegn ved nødvendigheten av NTF. Som alle vet går det mye tid med til frivillig tillitsmannsarbeid, og når noen mener at det er liten vits i, kan motivasjonen røynes. Et annet hjertesukk fra samme leder: «Dessverre er det få medlemmer som er aktive og kommer med innspill... Men det er positivt når det kommer innspill, særlig når de er konstruktive». Han avslutter med et håp om at vi som er medlemmer trives og verdsetter jobben som utføres. Det er det som motiverer til videre arbeid, sitat slutt.

Arbeidsmiljøloven av 1977 sier i Kapittel 1 hva lovens formål er: «a) å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som..» For nevnte tillitsvalgte er det nødvendig å oppleve arbeidet meningsfylt. Ingen ting er mer frustrerende enn å oppleve noe forgjeves. Samfunnsorganisering har i all tid vært tuftet på forholdet mellom menneske og arbeid. Evnen til å fordele verdiene – skapt av arbeid – har derimot variert. Helse som verdi har vært, og er fremdeles, skjevt fordelt i samfunnet. Arbeidsplassen påvirker fortsatt mange mennesker på en slik måte at arbeidsmiljøskapte helseproblemer oppstår (sitat fra forord til nevnte lov).

WHOs velkjente, men abstrakte definisjon av helse med «en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære» som vi vet er et mål som aldri vil bli nådd, taler allikevel klart om at helse er mer enn fravær fra sykdom. Helsen vedrører menneskers hele liv og er ikke avgrenset til å gjelde en del av livet som leger har monopol på. Balanse og god livskvalitet er her gode stikkord. Tør vi snakke om velferd? Subjektive moment hos enkeltmennesket kan forstyrre bildet. At vi definerer oss som et velferdssamfunn oppleves ikke alltid slik av enkeltindividet. Diverse nyhetsinnslag bekrefter dette stadig. Idealene utfordres hele tiden, og det kan frustrere oss og gjøre oss umotiverte, tror jeg.

Bent Høie (H) vil ha lik sykemeldingspraksis legene imellom. Han mener dagens ordning er effektiv for samfunnet. Han leder Stortingets helse- og omsorgskomité og sier til Stavanger Aftenblad: «I diskusjon om helsevesenet er det alltid stor fokus på bruk av lovverk og økonomiske incitamenter for å styre og prioritere. Jeg mener vi undervurderer betydningen av helsepersonellets motivasjon for å gjøre en best mulig jobb til beste for pasienten. Dette vil jeg foretrekke framfor regjeringens forslag i samhandlingsreformen om en sterkere tradisjonell styring med fastlegene». Her hører vi en politiker som tror på våre motiver og vår motivasjon som ansvarsfulle medborgere. Det styrker også motivasjonen vår til å stå på.

Jeg har i snart fire år arbeidet full tid i offentlig tjeneste med ansvar for å gi rusmisbrukere en så fullverdig tannpleie som det innenfor rammen er mulig å gi. I denne perioden har jeg saktens sett mennesker ta sitt ansvar og derigjennom snu livssituasjon radikalt. Men jeg er som andre offentlig ansatte tannleger, med ansvar for prioriterte grupper, også vitne til det motsatte. At håpløsheten styrer og stempelet «gammel kroniker» lett settes.

Hva gjør det med vår motivasjon? Er det nå idealismen skal drive oss? Heldigvis er enkelte av oss hjulpet gjennom økonomiske incitament. Og dette valgte styret i Tannhelse Rogaland FKF å gjøre før stilling ble utlyst. Men det er allikevel bergrensninger her, også innen offentlig forvaltning. Jo, motivasjon genereres i stor grad for min del gjennom takknemlige pasienter. Det er stort sett meningsfylt det jeg driver på med. Trivselsfaktoren knyttes mot HMS.

Jeg vil nevne nok en faktor. Gjennom å lese boken Medisinsk etikk – en problembasert tilnærming av Knut W. Ruyter/Reidun Førde/Jan Helge Solbakk, får jeg øye på betydningen av dydene. Dydene har vendt tilbake til medisinen, hevder forfatterne. Dydsetikken er primært ikke handlingsorientert. Snarere fokuserer den på personen bak handlingene og på vedkommendes karakteregenskaper. Når dydene vender tilbake, tar de opp igjen de gamle dyder, både de antikke og kristne. Til forskjell fra vår tid hørte dydene hjemme i en livs- og verdensanskuelse der meningen med livet var klar. Det gjaldt å bidra til det «det gode liv» for individ og fellesskap, skriver de. Jeg tolker Bent Høies uttalelser for muligens å berøre disse verdier. Hvorfor dyder, leser jeg videre: Det er ikke tilfeldig at det er på det medisinske området at dydene kommer til heder og verdighet igjen. Det kan skyldes at legevitenskapen fortsatt har et klart formål, og at samfunnet som helhet deler helsetjenestens grunnleggende formål, for eksempel plikten til å yte velgjørenhet, solidaritet med og omsorg for de svake. Hvem vet? Motivasjonsgrunner spenner, tror jeg, fra narsisisme, selvrealisering, samfunnsansvar, yrkesstolthet, pengebegjær, til trivsel, menig med, oppmuntring, utålmodighet etc. Det skader ikke å tenke igjennom disse forhold med jevne mellomrom, og våge ta det frem på pauserom og i kantiner. Kanskje vi til og med kan bli fylt av takknemlighet over forholdene vi tross alt har? Ha en god arbeidsuke!