Nanorisiko og offentlighet

Nanoprodukter kan vise seg å få ukjente ettervirkninger på miljøet som tilsvarer problemene med DDT, PCB og asbest. Likevel vet folk flest lite om utviklingen av nanoteknologi, ifølge forsker Kamilla Lein Kjølberg ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen.

I dag produseres alt fra luktfrie strømper til antibakterielle sårplaster ved hjelp av nanoteknologi. Muligheten til å flytte rundt på atomer har vekket drømmen om å kunne lage en hvilken som helst gjenstand fra bunnen av.

Problemet er at nanoteknologien er såpass ny at ingen vet hvilke konsekvenser de nye produktene kan få.

Noen forskere frykter at de små nanopartiklene kan drepe mikroorganismer i naturen. Andre frykter at nanopartikler kan trenge inn i hjernen via blodet gjennom membraner som vanligvis beskytter hjernen mot forurensning.

– Vi vet fra tidligere at ny teknologi og nye materialer kan føre med seg overraskende og uheldige bivirkninger. Dette har vi for eksempel sett med asbest, sier Kjølberg, Hun har nylig vært medforfatter av en artikkel om nanoteknologi og offentlighet i tidsskriftet Nature.

Kjølberg mener folk er uengasjert fordi de vet lite og at nanoforskere går i feil retning når de skal opplyse offentligheten.

I flere land, spesielt i Europa, er folk blitt invitert til arrangementer med foredrag og debatter for å informere dem, og samtidig finne ut hva de synes om den nye teknologien. Men Kjølberg mener at slike tilstelninger utgjør et demokratisk problem, fordi de inviterer folk til å engasjere seg i form av på forhånd definerte øvelser hvor målet er å oppnå aksept for et for produkt eller for å oppnå politisk aksept.

Befolkningen blir ansett som en ensartet gruppe som skal styres mot et på forhånd definert mål i stedet for at en lytter til folket og tar den demokratiske nanodebatten på alvor. Offentligheten bør engasjeres som borgere med reell makt til aktivt å engasjere seg i den demokratiske utforming av teknologien, sier Kjølberg i følge universitetsavisen På høyden.