Eksempler på saker

En tannlege havnet nylig i tilsynsmyndighetenes søkelys fordi et betydelig antall pasienter fikk problemer etter å ha vært til behandling hos vedkommende. Pasientene opplevde etter kort tid at fyllinger løsnet og falt ut, at karies ikke var fjernet før fylling ble lagt, at skader etter traumer ikke ble behandlet som de skulle eller at store kariesangrep ikke var diagnostisert. Alle tannleger kan gjennom et langt yrkesliv komme til å unnlate å diagnostisere karies som burde vært oppdaget eller lagt en fylling som etter kort tid løsner og faller ut. Det blir ikke opprettet tilsynssak av den grunn. Imidlertid er det ikke akseptabelt som i dette tilfellet der et betydelig antall pasienter som ble behandlet innenfor et begrenset tidsrom opplevde at behandlingen de hadde fått var feil eller mangelfull.

De sider ved faget som tannlegen ikke mestret var å anse som kjerneområder innenfor odontologien. Å diagnostisere karies, å fjerne karies og å legge fyllinger er ferdigheter enhver tannlege må kunne forventes å mestre. I tillegg var omfanget av en slik karakter at tannlegen ble fratatt sin autorisasjon som følge av uforsvarlig behandling og grov mangel på faglig innsikt.

Unnlatelsene var å betrakte som pliktbrudd i henhold til Helsepersonelloven § 4. Selv om det ofte er vanskelige og tragiske personlige forhold som kan ha ført til at tannlegen mister grepet om praksisdriften kan dette ikke vektlegges fra tilsynsmyndighetenes side. Som helsepersonell har man et selvstendig ansvar for å ikke praktisere dersom arbeidet ikke kan utføres i samsvar med kravet til faglig forsvarlighet. I dette tilfellet viste tannlegen forståelse for tilsynsmyndighetenes reaksjon på forholdet.

Tenner ble fjernet uten grunn

Et annet lignende tilfelle har også vært til behandling i løpet av det siste året. En tannlege utførte gjentatte kritikkverdige behandlinger på et stort antall pasienter. I dette tilfellet stilte tannlegen feil diagnose på et stort antall tenner, noe som førte til at tennene gikk tapt. Tennene ble diagnostisert som nedkarierte eller angrepet av langt fremskreden marginal periodontitt. I tillegg ble det i journalen notert at tenner skulle fjernes uten at diagnose var angitt samtidig som tennene kunne ses som velfungerende på røntgenbilder. Da tannlegen startet fjerning av tennene viste det seg at vedkommende heller ikke mestret den kirurgiske delen av behandlingen. Dette igjen førte til at pasientene måtte møte til gjentatte behandlingsseanser for å få tennene fjernet.

Både det at det gjentatte ganger ble stilt feil diagnose og at tannlegen gjennomgående ikke mestret den kirurgiske behandlingen er etter Helsetilsynets syn alvorlig. Som følge av mangelfull eller feilaktig diagnostikk, samt manglende kirurgisk kompetanse utsettes pasientene for unødvendig irreversibel tannbehandling og påføres således en betydelig belastning.

I alle saker får tannlegen anleding til å komme med sin fremstilling av saksforholdet og det blir gitt mulighet til kontradiksjon. Den innklagede tannlegen i dette tilfellet er svært uenig i at det er blitt begått feil og har kommet med sterke og tydelige tilbakemeldinger underveis både til tilsynsmyndighetene og til de sakkyndige.

Enkeltsaker kan utløse tilsyn

I de foregående sakene ble det ansett som alvorlig at et stort antall pasienter ble berørt av feilbehandlingen. Ved andre tilfeller er det én pasient eller en enkelt behandling som kan føre til at det blir opprettet tilsynssak. En pasient fikk laget en 10-ledds bro i overkjeven. Underveis i behandlingen ble det ifølge begge parters opplysninger justert både for farge og bittforhold flere ganger, og da broen ble sementert passet den i henhold til pasientens utsagn svært dårlig. Pasienten hadde problemer med å spise, det manglet kontakt mellom kjevene og hun opplevde smerter i forbindelse med broen. Journalen inneholdt ingen opplysninger om behandlingen annet enn: «15–26 bro periodontitis».

Sett fra tilsynsmyndighetens side er det alvorligste forholdet i denne saken at behandlingen ikke er journalført. Det fremkommer ikke hvilke vurderinger som er foretatt i forkant av en så omfattende behandling. Pasienten manglet tennene 16, 24 og 25 i overkjeven. Var det da indikasjon for en 10-ledds bro? Var implantater vurdert? Dette sier journalen intet om.

Når det ikke er gitt noen opplysninger i journalen og pasienten etter fullført behandling hevder at behandlingen ikke har ført til ønsket resultat kan det ikke konkluderes med at behandlingen som er gitt er i tråd med god praksis. Ikke sjelden ender en langvarig og kostbar behandling med konflikt dersom pasienten ikke er fornøyd. For å unngå en slik situasjon bør pasienten henvises til spesialist eller annen med større kyndighet på området. Dette fremkommer også av helsepersonellovens krav til forsvarlighet: «Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig.»

I områder med relativt god dekning av spesialister og tannleger med spesialkompetanse må det kunne forventes at pasienter henvises videre dersom en tannlege selv ikke mestrer behandlingen.

I dette tilfellet forelå utvilsomt brudd på Helsepersonellovens bestemmelser om journalføring. Som følge av manglene i journalen var det ikke mulig for tilsynsmyndighetene å få klarhet i hvilken behandling som ble foreslått, på hvilket grunnlag behandlingen ble foreslått, hvilken behandling som faktisk ble gitt og hvilken oppfølging som er ytt. Denne saken er derfor et svært godt eksempel på hvorfor det er helt avgjørende for tannleger å føre journal i henhold til regelverket.

Da journalføring anses som en svært sentral del av yrkesutøvelsen vil dette temaet bli behandlet i en egen artikkel senere.