Behandlingstilbudet til pleietrengende

Kollega Bjørn-Olav Engebretsen stiller på grunnlag av en enkelt kasuistikk spørsmålet: Hvor dårlig er tannbehandlingstilbudet til de pleietrengende? Enkeltkasuistikker gir sjelden godt grunnlag for generelle konklusjoner.

Saken gjelder en nesten 90 år gammel kvinne som i 2008 etter å ha blitt pasient i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten fikk tilbud om undersøkelse og behandling i Den offentlige tannhelsetjenesten i Oslo (Tannhelsetjenesten Oslo KF). Etter å ha undersøkt pasienten konkluderte den erfarne tannlegen at allmenntilstanden/medisinsk status var så dårlig at det ikke var forsvarlig å gjennomføre en omfattende sanering av tannsettet. Pasienten hadde ingen symptomer på smerte og ga heller ikke uttrykk for nedsatt tyggefunksjon. Det er journalført at sønnen, som var med moren under konsultasjonen, ble informert om dette. I februar 2009 ble pasienten journalført ferdig etter en mindre omfattende konserverende behandling. Det ble samtidig sendt brev til sykehjemmet der pasienten bodde med instruksjoner om forebyggende tannpleietiltak.

Det stemmer ikke at pasienten ble avvist på den offentlige tannklinikken. I et brev fra klinikken til sønnen i april 2009 tilbyr vi innkalling og behandling. Det ble aldri svart på dette. Videre ble pasienten undersøkt av tannpleier på sykehjemmet i desember 2009. Hun ønsket da ikke å benytte seg av det offentlige tilbudet fordi hun gikk til privatpraktiserende tannlege.

Vurdering av eldre syke pasienter er vanskelig og krever stor faglig modenhet. Det at erfarne kolleger kan ha ulike vurderinger i slike tilfeller er hverken vanskelig å forklare eller forstå. Kollega Engebretsen vurderte pasienten annerledes og valgte å gjennomføre broprotetisk behandling. Det finnes ingen fasit på hva som er riktig og gal behandling i slike tilfeller. Det hører med til historien at pasienten døde noen måneder senere. Kanskje var beslutningen om ikke å gjennomføre noen omfattende behandling den riktigste?