Si det; der det høres og kan bli motsagt

De grusomme ugjerningene som ble begått 22. juli i år har rystet først og fremst hele Norge, og dernest en hel verden. Jeg håper at ingen av Tidendes lesere er direkte berørt, og uttrykker samtidig min dypeste medfølelse med dem som er det.

I kjølvannet av det som er skjedd aktiviseres blant annet demokratidebatten. Han som gjorde dette, som jeg ikke orker å si navnet til, er vokst opp i mitt nabolag, og er et produkt av vårt samfunn, med de ulike ideologier en kan velge å bli tilhenger av i vår verden.

Jeg er ikke i tvil om at det er av største viktighet at vi har mulighet til mest mulig full utlufting av det som rører seg i hodene våre. At holdninger kan komme frem og bli motsagt og forhåpentligvis korrigert, dersom de viser seg å være ødeleggende for folk og samfunn.

Utveksling av tanker og holdninger foregår mellom mennesker, der de samles og, ikke minst, i mediene. Min og mange andres mening er at det er viktig at meningsutvekslingen foregår mest mulig i det en gjerne kaller mainstream medier. De vanlige mediene, for å si det sånn. Og ikke i de mer skjulte kanalene. Uansett hva temaet måtte være: La synspunktene komme frem i lyset, slik at vi kan analysere dem sønder og sammen, hvis de fortjener det.

Dette er livsviktig i noen sammenhenger, slik vi nettopp har sett. I andre sammenhenger er det viktig.

Som redaktør av et mainstream medium for tannleger, fastholder jeg at det er et viktig prinsipp at alle slipper til med sine synspunkter, uansett hva de måtte mene, om en sak.

I Tidende følger vi nøye med i diskusjonen rundt anonymitet versus ikke anonymitet i debattsammenheng. Det er ulike meninger om hva som er hensiktsmessig, når og hvor, og det er gode argumenter for både det ene og det andre. På den ene siden er det åpenbart at det er en absolutt fordel at folk debatterer under fullt navn. Ikke minst er det slik at innleggene dermed får større tyngde. Det er en fordel for den som vil ha gjennomslag for sitt syn. Samtidig viser det seg at folk ofte blir mindre sivilisert når de ikke oppgir navn. Det innebærer ingen fordel for noen.

I Tidende fastholder vi vår praksis med å tillate anonymitet, bortsett fra at alle som kommenterer må oppgi en e-postadresse. Dette for å gjøre vårt for at alle meninger skal kunne komme frem, selv fra dem som frykter sanksjoner fra kolleger. Samtidig lar vi ikke noe slippe ut før det er vurdert av redaksjonen. Vi sikrer oss dermed at innleggene er i tråd med våre retningslinjer, som blant annet sier at ingen enkeltpersoner skal omtales i ufordelaktige ordelag.

Vi har gjort ett unntak én gang på vårt nettsted i så måte. Det skjedde nå i vår da vi hadde en situasjon hvor én person hadde stukket seg frem, og om hvem så å si alle, med få hederlige unntak, snakket i nedsettende ordelag, så og si over alt, i lengre tid. Det kom også inn kommentarer til Tidendes nettsted om denne personen, som ikke var i samsvar med våre retningslinjer. Vi valgte å publisere ett av disse innleggene, fordi vi visste at så å si hele tannlegenorge snakket på denne måten om denne mannen. Dermed var det naturlig å offentliggjøre det gjennom Tidende, som mainstream kanal, og ikke la det forbli i korridorer og rundt kantinebord og andre mer bortgjemte steder. Dette var et unntak. Unntaket ble også gjort av en annen grunn. Jeg ville at det skulle bli mulig å ta til motmæle mot det som ble sagt, i full offentlighet. Så skjedde imidlertid ikke. Det kan være fordi det ennå ikke er mange nok som bruker muligheten de har til å si det de mener. Det vil jeg gjerne at flere gjør i tiden fremover. Enten i papirversjonen av Tidende, eller på www.tannlegetidende.no