En politikers valg

Det nærmer seg valg. Politikerne står klare. De har finpusset meningene sine og vet hva de vil jobbe mest med, når og hvis de slipper til. Dette kan du lese om i denne utgaven av Tidende.

Tannlegeforeningens representantskap skal velge nytt hovedstyre, og ny president. Situasjonen er litt uvanlig. Han som har vært visepresident i inneværende periode rykker ikke opp, etter eget ønske; og slik valgkomiteen har presentert sin innstilling. Det skal nøye overveies før en takker nei, eller ja til et lederverv. Det krever sin mann, eller kvinne, og det krever ikke minst mye tid. Og det mest krevende er kanskje at du aldri riktig vet når.

Første gang jeg kan huske at jeg begynte å reflektere over temaene hva kommer på den politiske og medienes dagsorden, i hvilken rekkefølge, hvordan foregår beslutningsprosesser - og dette med arbeidsro for politikere på den ene siden, og deres behov for publisitet på den andre siden; og hva med behovet hos folk flest for informasjon? - var da jeg som ung student leste Maktutredningen, Rapporten om massemedier fra 1982.

Når Gudmund Hernes legger i vei er det nesten ikke ende på elendighetsbeskrivelsen, på politikernes og samfunnets vegne. I en artikkel han kalte Det medievridde samfunn het det: Politikken presenteres ut fra journalistiske formål, noe som fører til at politiske sammenhenger og kompliserte statsanliggender stykkes opp i dramatiske brokker som fanger medienes og publikums oppmerksomhet i korte øyeblikk. Oversikten går tapt mens den flyktige oppmerksomhet ledes mot dramatiske enkeltbegivenheter som ligger godt til rette for medienes overvåking. Arrangerte begivenheter fra utenomparlamentariske grupper trer frem i stedet for en mer omhyggelig avveiing av motstridende interesser. Vi får beslutningskriser når det gjelder å løse samfunnets langsiktige problemer.

Det er vel heller slik, fra medienes side, at det avvikende og sensasjonelle hele tiden må avveies mot hensynet til publikums tillit.

Nå snakket Hernes om sånne politikere som lever av det. Rikspolitikere. Tannlegepolitikere er noe annet. Og samtidig er det mye som er likt. Det er i hvert fall mye som tyder på at det er slutt på den tiden da Tannlegeforeningens politikere kunne jobbe i fred og ro, og få dekning i Tidende, kanskje bare når de selv ønsket det, og ellers så å si aldri bli nevnt i andre medier.

Nå kan det dukke opp en sak de må ta tak i på kort varsel. Og saken kan være både vanskelig og kompleks. Eller det kan dukke opp spørsmål i det som oppleves som utide, om pågående prosesser. Fra medier, for ikke å si fra medlemmer.

Dere som er medlemmer må huske at politikerne dere velger er tannleger som dere selv. De er medlemmer de også. Og som politikere er de amatører, i ordets rette betydning: De har det ikke som levevei. De driver med det på si, for å forbedre og trygge sin egen og andre medlemmers hverdag som tannlege, etter sin beste overbevisning. De gjør det på fritiden, og på litt frikjøpt deltid. Det er tannleger de er. Akkurat som alle dere andre. Husk det. Likeledes at de forhåpentligvis blir valgt med utgangspunkt i det de sier de står for og det de sier de vil jobbe for. Hvis de skal angripes må det være fordi de ikke gjør det de har sagt de skal gjøre, ikke fordi de ikke gjør som du vil. De kan ikke gjøre alle til lags. Den som prøver det, går det ikke alltid så bra for.

Det hører med til oppgaven å være politisk leder for dem man er uenig med også, og å være tydelig på hvem man er og hvor man står, hele veien. Det er en kunst, og det kan være en vanskelig balansegang.

Og til slutt: Husk at dette er noe de vil. De har valgt det selv. Politikk er noe folk driver med fordi de har noen mål, og fordi de mener de vet hvordan en best når målene.