Meget er forskjellig – både utenpå og inni

Det nye året er godt i gang, men fortsatt nytt nok til at nyttårsforsetter og dertil hørende innhold preger mediebildet. Det er visstnok om å gjøre å bli kvitt magefettet, og komme i såkalt form. Til hva er mer usikkert. Likeledes hvorfor. I Aftenposten skrev en tykk pensjonist fra Nesodden at han var lei av dette maset. Han kan ikke forstå at det viktigste i livet skal være redusert fra å ha et intellekt, sosial kompetanse og et kreativt forhold til livet, til å bruke tiden på sysler rettet mot ett eneste mål: å bli kvitt fett.

Det tenker han. Tenker jeg. Og han om det. Og likeledes, dem om det. De som vil trene. Og hva som er viktig i livet kan saktens være både det ene og det andre – og det kan gjerne endre seg også, både titt og ofte. Har jeg sett.

Men så sier pensjonisten noe vesentlig. Han sier at han har lagt merke til at de som ikke har magefett, de som trener og liker det, de som finner velvære i å sprette rundt på treningsstudioer og andre selvhevdende arenaer, for å bruke hans ord – at de har nådd en plass i vårt samfunn der de kan briljere fritt – med sin forakt for tykke mennesker.

Er du tykkfallen, eller enda verre; feit, hører du til blant dem som det er blitt fritt vilt å mobbe, taperne – de som det nå er fullt akseptabelt å herse med, sier han.

Og det han synes han hører er: Vi er flinke, vi – vi er vel noe å strekke seg etter, se på oss – selve vellykketheten. Vi som lever i snitt tre år lenger enn de som synes trening er fullstendig uinteressant. Og det er de tre årene de trener, legger den tykke pensjonisten til, og sier: Du verden for en lykke det må være å halse rundt for å oppnå en minimal levealdersøkning og vise det frem i beste sendetid.

Vel, som sagt; han om dette. Og dem om det. Folk kan halse rundt så mye de vil for meg, og jeg går ut fra at de har glede av det. Noen ganger har jeg til og med glede av det selv.

Men det er én ting av det han snakker om som man ikke skal. Og det er å mobbe. Og jeg tror pensjonisten er inne på noe når han hevder at det er de tynne som er den nye eliten. Vi har hørt det før. Mange ganger.

Og mannen er også inne på noe når han spør hva som er vitsen med å mase, og si at dette med trening og statens anbefalte kosthold er noe alle bør. For hva er gevinsten? Og hva er egentlig god helse? Og er det så sikkert at den maten som anbefales er den beste? Hvorfor er folk blitt tyngre og tykkere etter at dagens gjeldende kostholdsråd ble gjort gjeldende? Det er for så vidt både en annen og en helt egen diskusjon. Jeg tar ikke den nå.

Men hva skal en prakke på andre av det som i bunn og grunn er ens eget? Det spør jeg om. Og det er antagelig et viktig spørsmål å ta inn over seg. Det tror i hvert fall jeg.

Og hva vil nå egentlig jeg med dette her, på lederplass i Den norske tannlegeforenings Tidende? Hva er det jeg prøver å prakke på tannlegene nå?

Bare en beskjed om at selv om du synes det er flott å være sånn eller slik så er det ikke sikkert pasienten din synes det. Det er ikke alle som skal gjøre noe med alt. Det som er passe for deg er kanskje alt for mye for meg. Eller for lite. Det er ikke du som bestemmer. Selv om du er helsearbeider og har greie på mye. Jeg vet at du vet det. Jeg måtte bare si det likevel.

Nå er forresten veilederen God klinisk praksis i tannhelsetjenesten rett rundt hjørnet. Den som Helsedirektoratet har holdt på med lenge. Det skal bli interessant å se hva den sier om hva en tannlege bør og ikke bør. Den kommer som vedlegg til Tidende så snart den er klar. Kanskje allerede med neste nummer. Følg med!