De svakeste blant oss

I fjor vinter skrev Tidende om en av to Oslo-tannleger som på det tidspunktet behandlet papirløse innvandrere i sin egen privatpraksis. Han gjør det fordi det er det minste han kan gjøre for dem som er aller dårligst stilt i vårt samfunn, sa han til Tidende.

Nå har de dårligst stilte fått hjelp av enda to Oslotannleger. Helsesenteret som ble etablert av Kirkens Bymisjon og Røde Kors i oktober 2009 opplyser at det nå er fire tannleger som tar imot papirløse innvandrere i Oslo. Fortsatt har ingen spesialister meldt seg.

Tallet på dem som vil hjelpe øker altså, om enn langsomt. Og antallet som får hjelp øker også, langsomt. Per i dag har de fire tannlegene tatt imot rundt 100 henviste pasienter som har hatt behov for akutt hjelp.

De som trenger denne hjelpen er som regel ikke hverken ressurssterke, høyt utdannet eller forfattere. Mange av dem har levd i skjul i årevis, enkelte i flere tiår. De kan ikke gå på skole, studere, jobbe og tjene penger – eller på annet vis delta i samfunnet på samme måte som oss andre. Disse menneskene er hele tiden prisgitt og avhengige av hjelp fra andre. Noe av det verste er kanskje at de er i denne ekstremt vanskelige situasjonen på ubestemt tid. Problemene som preger hele livet deres har ingen mulig løsning og ingen ende.

Som tannlege har du helt klart en mulighet til å hjelpe mennesker i denne håpløse situasjonen, ved å gi nødvendig tannbehandling til dem som trenger det. Samtidig er du med på å lette dem for en smerte, som de skal få slippe å ha i tillegg til alt annet de plages med i sin tilværelse. De papirløse kommer til tannlegen etter å ha blitt undersøkt av lege ved helsesenteret, og de kommer fordi de har vondt, og dermed et reelt og akutt behandlingsbehov. De trenger tannlegens hjelp.

Dette er en måte å hjelpe på som ikke gir deg hverken penger eller status. Du jobber gratis, og det eneste du kan få dekket er materialkostnader. Det er også maktpåliggende at du som hjelper de papirløse ikke forteller hva du holder på med, av hensyn til pasientenes trygghet. De skal ikke oppleve at det dukker opp noen som ikke vil dem vel når de skal til tannlegen. Det er du klar over. Derfor forteller du det ikke en gang til dine kolleger. Det er også fordi dine kolleger ikke skal føle seg presset til å gjøre det samme som deg, eller oppleve seg som mindre edel enn deg.

Dette er en måte å hjelpe svakerestilte på som ikke medfører at du får reise til en eksotisk landsby i et land langt borte og bli tatt imot som frelser, helt eller heltinne. Du får ingen omtale i lokalavisen, med bilder av deg selv i hvitt eller kanskje helst grønt, mens du trekker tenner på de innfødte i et skur eller under åpen himmel. Det eneste du antagelig får av mediedekning er hederlig omtale her i Tidende.

Og fortsatt er det ingen som vet hvem du er. Du er like anonym som dem du hjelper. Ære være deg for det. De svakest stilte trenger akkurat sånne som deg.