Materiale og metode

Et elektronisk, prekodet spørreskjema ble sendt ved hjelp av programvaren QuestBack (Oslo, Norge) til tannleger og tannpleiere i Nord-Norge, som hadde oppgitt sin e-postadresse til profesjonsforeningene (Den norske tannlegeforening – NTF og Norsk tannpleierforening) eller som hadde e-postadresse i forbindelse med stilling i Den offentlige tannhelsetjenesten. Adresselistene ble kontrollert manuelt for å unngå flere utsendelser til samme person. Forespørselen om å delta ble sendt ut i januar 2010 til 491 e-post adresser med lenke til et webbasert spørreskjema. Skjemaet ble utarbeidet i samarbeid med fylkestannlegene i Nord-Norge og deretter pilottestet. Det ble sendt én e-postpurring. Statistikkprogrammet SPSS (versjon 16.0) ble brukt for å analysere materialet. Sammenlikning mellom grupper ble utført med kji-kvadrat test. p-verdier på mindre enn 0,05 ble definert som statistisk signifikante.

Resultater

Fordelingen blant respondentene var 183 (72 %) tannleger, 14 (6 %) tannlegespesialister og 58 (23 %) tannpleiere. Figur 2 viser hvordan de 57 % som svarte, fordelte seg geografisk og yrkesmessig i forhold til det opprinnelige utvalget. Klinikere som kun arbeidet i privat sektor, utgjorde 39 %. På spørsmål om de tidligere hadde vært engasjert i forskning svarte 72 % negativt, mens 16 % hadde erfaring fra studietiden. Fem prosent hadde drevet noe forskning som del i spesialistutdanning, 3 % drev med forskning nå, mens 10 % hadde drevet med forskning i en eller annen form etter endt studium. Generelt var det betydelig høyere andel tannleger som hadde forskningserfaring enn blant tannpleiere.

For å studere utvalgets representativitet ble det gjort en enkel sammenlikning av frekvensen i ulike alderskategorier. Tannlegene som svarte (n=183), ble sammenliknet med 4114 tannleger i NTFs medlemsregister pr. 1.2. 2009. Respondentene var noe yngre enn NTFs medlemmer (p=0,004) og aldersgruppen 20–29 år var noe overrepresentert blant dem som svarte.

De fleste tannpleiere (72 %) og tannleger (67 %) er «enige» eller «helt enige» i påstanden «Forskning vil gjøre min kliniske hverdag mer interessant» (tabell 1). Det er ingen statistisk signifikant forskjell i fordelingen av svarene mellom de to gruppene (p=0,874). De fleste tannpleiere (79 %) og tannleger (60 %) er helt enig/enig i at egen forskningsaktivitet vil komme pasientene til gode, men forskjellen er ikke statistisk signifikant (p=0,062). Delvis frikjøp eller stipendordninger kan ha stor betydning for et flertall av respondentene (Tabell 1).

Et flertall av tannlegene (52 %) var helt enig/enig i påstanden «Min kliniske hverdag er så travel at det er utelukket å drive med forskning i tillegg» mens tilsvarende tall for tannpleierne var 42 %.

Interessen for å delta i forskningsaktivitet på TkNN var moderat både når det gjelder tannpleiere (32 %) og tannleger (29 %). Videre kunne 23 % av tannpleierne og 24 % av tannlegene tenke seg å bli stipendiat på universitetet i Tromsø (Tabell 1). Av 21 ulike forskningstema (Figur 3) var det noen som tiltrakk seg mer interesse (% av alle respondentene): smertebehandling (32 %), odontofobi (31 %), protetikk (31 %), kirurgi (30 %), slimhinneforandringer (29 %) og erosjoner (27 %). Det var signifikante forskjeller (p < 0,05) mellom forskningstema som ble foretrukket av henholdsvis tannpleiere og tannleger. Tannpleierne var mer interessert i forskning omkring periodontibehandling, forebyggelse, pasientkommunikasjon, atferd og oral helse, kosthold og tannhelse og rus og oral helse. Tannlegene var mer interessert i fyllingsmaterialer, protetikk, endodontibehandling, anestesi, smertebehandling, diagnostikk og kirurgi (Figur 3). Om lag en tredjedel av respondentene hadde tilleggskommentarer som gjaldt forslag til forskningstema. Flere nevner spesifikt at de ønsker forskning på forekomst av tannsykdom i norsk/samisk befolkning i Nord-Norge sammenliknet med tilsvarende forhold i Sør-Norge. Ellers var mange opptatt av svært konkrete problemstillinger som prognosen for store komposittfyllinger, utvikling av periimplantitt, «drop-out»-problematikk, utbrenthet blant tannleger, yrkesrelaterte plager som allergi, tannhelse og sosial status etc. Mange gjennomtenkte forskningstema ble foreslått, og det kan eksempelvis nevnes samarbeid og samhandling mellom offentlig tannhelsetjeneste og kommunale institusjoner, som er et aktuelt tema sett i lys av samhandlingsreformen (3). En respondent trakk frem følgende problemstilling: «Hva kjennetegner den effektive tannklinikk?».

Diskusjon

Resultatene viser at mange klinikere har interesse for forskning. Det kan tolkes som en genuin interesse for forskning som ikke har blitt omsatt i handling. Det gjelder både blant tannpleiere og tannleger. Deltakelsen var relativt lav med en svarprosenten på 57 %, men likevel såpass høy at resultatene har en viss generaliseringsverdi. Det er rimelig å anta at det var mindre interesse for forskning blant dem som unnlot å svare enn blant dem som responderte. I utgangspunktet fikk alle klinikere med registrert e-postadresse tilbud om å delta i undersøkelsen, og når det gjelder tannleger har om lag 85 % av medlemmene i NTF-registrert e-postadresse (4).

I og med at e-postadressene ble innhentet fra flere kilder, nemlig Den offentlige tannhelsetjenesten, lokalforeninger og NTF sentralt, så er det rimelig å anta at minst 85 % av klinikere fikk e-post med forespørsel om å delta. Noe frafall var det pga. feilskrevet e-postadresse. Basert på Statistisk sentralbyrå sin oversikt over årsverk i offentlig og privat tannhelsetjeneste for 2008, kan det beregnes at 50 % av tannleger og tannpleiere i Nord-Norge arbeider i privat sektor (5). Dette betyr at privat sektor er noe underrepresentert blant dem som svarte. Det kan tolkes på flere måter, men én tolkning vil være at klinikere som har motivasjon og anledning til å forske og ikke var hindret av knapphet på tid eller økonomi, hadde lettere for å respondere på undersøkelsen. Det er sannsynlig at offentlig ansatte i større grad følte at disse betingelsene var tilstede samtidig som forskning kan være ekstra «krydder» i hverdagen. De forskjellene som avspeiles i interesseområder, kan forklares med at tannpleiere og tannleger møter ulike problemstillinger (Figur 3). Som et eksempel vil tannpleiere oftere kunne oppleve manglende motivasjon hos pasienten som et problem. Dette kan igjen forklare tannpleiernes interesse for pasientkommunikasjon og atferd og oral helse. Temaene odontofobi og erosjoner interesserte begge grupper.

Denne kartleggingen viser at det er en viss forskningsinteresse blant klinikere. Henholdsvis 75,4 og 61,5 % av tannpleiere og tannleger svarer at finansiell støtte/stipend vil virke stimulerende (Tabell 1). Dette er ikke spesielt overraskende. I en dansk undersøkelse blant 33 allmennleger (6) ble det konstatert at det må legges vekt på arbeidsforhold, arbeidsmengde, nettverk og mentorordninger for å kunne rekruttere primærleger til klinisk forskning. Det er rimelig å tro at det samme gjelder for tannhelsepersonell som skal engasjeres i forskning.

Helseforskningsloven (7) har lagt strenge føringer når det gjelder krav til prosjektleder og forskningsansvarlig institusjon. En styrking av forskningskompetansen ved lærestedene og kompetansesentrene vil kunne gi gode vilkår for samhandling mellom klinikere og forskere. Dette er en nødvendig forutsetning for at den satsingen på praksisnær forskning som staten har annonsert i Tannhelsemeldingen (1), skal lykkes. I regjeringserklæringen fra oktober 2009 ble Tannhelsemeldingen gitt fornyet aktualitet.

Interessen for å sammenlikne epidemiologiske data mellom landsdelene blant noen av respondentene kan nok ha sammenheng med at tannhelsepersonell opplever store forskjeller mellom landsdelene. Noe som også er dokumentert i en fersk rapport (8) som viser at tannhelsen er markert dårligere i Nord-Norge. Det skal utvikles en forskningsstrategi og en handlingsplan på TkNN bl.a. på grunnlag av innspillene som klinikerne har kommet med og da vil ujevning av nasjonale helseforskjeller bli et tema.

Det er mange fellestrekk mellom oppstarten av Allmennmedisinske forskningsenheter (AFE) for noen år siden og det som nå skjer på tannhelsefeltet (9). Men det er også noen viktige forskjeller. I tannhelsetjenesten er det ikke tradisjon for å rekruttere verken tannlegespesialister eller forskere med doktorgrad. Likeledes er forskningstradisjonen betydelig svakere i klinisk odontologi sammenliknet med klinisk medisin. En tredje forskjell er at forskningstøtten i klinisk odontologi har vært lavt prioritert. Disse forholdene henger sammen, men trenden kan forhåpentlig snus i løpet av neste tiår.

Den forskningsinteressen blant tannpleiere og tannleger som denne spørreundersøkelsen avdekket og behovet for klinisk forskning, bør lede til en offensiv satsing fra forskningsmiljøet i Tromsø. Det er imidlertid nødvendig å bygge opp en kjernestab av forskere med metodekunnskap og innsikt i lovverk og søknadsprosesser. En slik kjernestab bør etter forfatternes mening bestå av 6–8 forskere med doktorgrad. Dette bidrar også til å sikre at helseforskningslovens bestemmelser blir fulgt, og det gir mulighet for å følge opp prosjekter i de kliniske miljøene. Det vil også være naturlig å gjennomføre omfattende skolering av klinikere som ønsker å delta i forskning. Gjennom samarbeid mellom IKO og TkNN vil det legges til rette for klinikere til deltakelse i forskning som spenner fra et praksisbasert nettverk til PhD-stipend på hel- eller deltid. Finansiering og rekruttering av en slik stab blir en utfordring og vil ikke la seg gjøre uten betydelig statlig medvirkning. Tannpleierne var mer interessert forskning omkring periobehandling, forebyggelse, pasientkommunikasjon, atferd og oral helse, kosthold og tannhelse og rus og oral helse. Vi tror at det vil virke rekrutterende og stabiliserende på tannlegedekningen at det gis mulighet for å delta i forskning. Praksisbaserte forskningsnettverk har fått en viss utbredelse i medisin og odontologi og har fått betydelige forskningsmidler i USA (10). Disse forskningsnettverkene representerer på en måte en slags motpol til den tradisjonelle forskningen i medisin og odontologi fordi forskningen er knyttet til problemstillinger som klinikerne har definert som vesentlige og forskningen skjer nær pasienten. Klinikeren har ofte en annen erfaringsbakgrunn enn forskeren, noe som kan gi forskningen større relevans for pasientbehandlingen (11).