Om fyr og fjellstuer

Skolene har tatt fri, ved universitetene er det stille, Stortinget har tatt ferie. Regjeringen slapper av. Avisene har ikke så mye å skrive om, annet enn det de finner på selv. Tidende kommer ikke ut. Tannlegene har lagt ned boret for en stund, og pasientene holder på med noe annet. Med mindre det haster.

Nesten alt og alle har gå-sakte-aksjon, virker det som. Kanskje solen skinner, hvis ikke regnet høljer ned. Eller noe midt imellom. Det er uansett en litt døsig stemning i fedrelandet, som for mange av oss også er det ferielandet vi velger.

Uansett hvor vi er, er vi muligens omgitt av våre nærmeste, mer enn til vanlig. Hvis vi da ikke savner noen å være nær. Eller kanskje vi har det fint på egen hånd.

Sjansen er uansett til stede for at vi har tid til å kjenne etter og finne ut mer om hvordan vi har det - med oss selv og hverandre. Ferie og tid sammen, eller alene, kan være vanskelig. Og det kan være veldig fint. Sånn er det bare.

Og heldigvis trenger en ikke kjenne etter hele tiden. Det går an å ta seg til noe. En kan for eksempel sykle Norge på langs, fra nord til sør. Og ende ved Lindesnes. Et av Norges mest kjente fyr. Eller man kan lese boken om en som brukte livet til å sørge for at det ble bygget fyr, og som dermed bidro til å redde mange liv, på sjøen.

Fyret viser farbar vei; den trygge leden. Fyret er langt fra noen lysfontene. Bevare meg vel. Det er helt nødvendig, for å komme velberget gjennom en nattseilas, hvis en ikke er veldig godt kjent - eller bare skal stole på flaksen.

Fyret gir deg den første landkjenning når du kommer fra åpent hav, det leder deg trygt inn mot land, før du ser det neste som lar deg navigere trygt mellom holmer og skumle skjær, og i trange sund, helt til det siste lyspunktet, som bringer deg trygt i havn. Så viktig er fyret. Hverken mer eller mindre. Fyret er som en god venn.

Dette får meg til å tenke på et dikt av Kolbein Falkeid:

Det er langt mellom venner

Mellom venner står mange

bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.

Jeg håper at du som leser dette har en god venn eller to. Et fyr eller en fjellstue. Helt uavhengig av om du ferdes til sjøs eller går i fjellet.

Til slutt vil jeg takke alle som har bidratt til at vi fikk til å lage Tidendes sommernummer i år også. Uten dere som skriver og forteller og stiller opp til intervjuer og deler med oss andre, hadde det ikke gått. Jeg tillater meg, i denne sammenhengen, å slå et aldri så lite slag for dem som er ferdige med sin aller første vår. For de som har levd en stund. Det er dere som bidrar absolutt mest. Jeg ønsker dere, og alle Tidendes lesere - en god, varm og lys sommer.