Trenger fortsatt hjelp

Helsesenteret for papirløse migranter som ble etablert av Kirkens Bymisjon og Røde Kors i 2009, fikk Amnestyprisen for 2011 for sin kompromissløse kamp for at retten til liv og helse skal og må gjelde for alle på norsk jord. Prisvinneren avdekker en situasjon og reiser en debatt om rettighetsmangler hos en gruppe mennesker som lever i vårt eget land, og de gjør noe med det i praksis. Helsesenteret sørger for at en sårbar gruppe mennesker får et minstemål av helsetilbud, heter det i begrunnelsen.

På det meste, for cirka et år siden, har senteret hatt fire tannleger tilknyttet sin virksomhet. Nå er antallet tannleger halvert, og det er igjen bare to, som tar imot pasienter til tannbehandling, på uregelmessig basis. Ved senteret sier de at de er i desperat mangel på tannleger som vil hjelpe.

De som trenger denne hjelpen er som regel ikke hverken ressurssterke, høyt utdannet eller forfattere skrev jeg i fjor, da saken med tvangsutsendelse av Maria Amelie var høyaktuell.

Mange papirløse har levd i skjul i årevis, enkelte i flere tiår. De kan ikke gå på skole, studere, jobbe og tjene penger - eller på annet vis delta i samfunnet på samme måte som oss andre. Disse menneskene er hele tiden prisgitt og avhengige av hjelp fra andre. Det verste er kanskje at de er i denne ekstremt vanskelige situasjonen på ubestemt tid. Problemene som preger hele livet deres har ingen mulig løsning og som regel ingen ende de kan se frem mot.

Du som tannlege har gjennom senteret som nå har eksistert i tre år, en mulighet til å hjelpe mennesker i denne håpløse situasjonen, ved å gi nødvendig tannbehandling til dem som trenger det. Samtidig er du med på å lette dem for en smerte som de ikke trenger å ha i tillegg til alt annet de plages med.

De papirløse kommer til tannlegen etter å ha blitt undersøkt av lege ved helsesenteret. De kommer fordi de har vondt, og et akutt behandlingsbehov. De trenger tannlegens hjelp.

Jeg tror ikke tannlegene er gått lei av å hjelpe etter tre år. Og det er helt sikkert flere enn to tannleger i Norge som er villige til å gi litt av sin arbeidstid til disse menneskene. Det gjelder bare å bli minnet om at behovet er der. Det blir dere nå.

Som tidligere sagt er dette en måte å hjelpe på som ikke gir deg hverken penger eller status. Du jobber gratis, og det eneste du kan få dekket er materialkostnader. Det er også maktpåliggende at du som hjelper de papirløse ikke forteller hva du holder på med, av hensyn til pasientenes trygghet. De skal ikke oppleve at det dukker opp noen som ikke vil dem vel når de kommer til tannlegen. Det er du klar over. Derfor forteller du det ikke en gang til dine kolleger. Og du kan ikke stå frem i lokalavisen eller Tidende og motta den æren du fortjener, som hjelpearbeider, slik de som reiser til fjerne strøk gjerne gjør.

Det er ingen som vet hvem du er eller hva du gjør, når du hjelper de svakeste blant oss. Du er like anonym og ikke-eksisterende som dem du hjelper er tvunget til å være. For deg varer det imidlertid bare innenfor et begrenset tidsrom og i forbindelse med denne hjelpevirksomheten. For dem gjelder det hele tiden.

Kontaktinformasjon til helsesenteret for papirløse migranter finner du i annonsen på Tidendes nettsted, tannlegetidende.no.