Familien på Blankvannsbråten.

Oskar Blankvandsbråten, født 1884 og død 1963 og hans andre kone Ingeborg f. Jakobsen 1898 og død 1988, var de nærmeste fastboende naboene til Tannlegehytta. De var forpaktere under Løvenskiold og drev gården på Blankvannsbråten mest mulig etter selvbergerprinsippet. Det var dyr i fjøset, kuer, sauer, geiter griser, høner og hester. Korn- og potetåkre bidro til matauken, og det var fisk i Blankvann. Jakt på elg og hare var en del av livsgrunnlaget, og en fylt vedskål var nødvendig før vinteren satte inn. En lang periode var det servering til turfolket, noen ekstra skillinger på søndagene kom vel med. Oskar hadde fem barn fra første ekteskap med Karoline f. Haga 1886, død 1919 og fem barn med Ingeborg. Det var deres sønn Birger, født 1925 og død 1987, som overtok forpakterskapet i 1953 og hadde det til sin død. Alle fem guttebarna fra de to ekteskapene begynte som skogsarbeidere hos Løvenskiold, og både Alf og Karsten fra første søskenflokk var med som bygningsarbeidere på Tannlegehytta. Blankvannsbråten er i dag tilbakeført Løvenskiold og leies ut til fastboende. De bor i et meget særpreget område av Nordmarka, engang var hele området et grunt tropisk hav med en senere vulkansk periode. Plantelivet i hele dette området, også på gårdene Slagtern og Svartor og pussig nok også på øyene i Oslofjorden, har en spesiell vegetasjon med blåklokke, kattefot, blåfjør, tirilltunge, engsoleie, prestekrager, krydderplanter og mange andre arter. Dette har resultert i at hele området for ikke mange årene siden ble erklært som landskapsvernområde.

Naboene på Blankvannsbråten var enestående hjelpsomme og vennlige mennesker, og alle hyttegjengere på Tannlegehytta tenker tilbake og minnes dem med glede og takknemlighet. Karine, Alf, Olga, Karsten og Ragna var fra første barnekull, Ida, Birger, Edith, Øyvind og Odd Arild var fra andre barnekull. Det var de som sørget for hyttas ve og vel, vedsjau, vask av ullteppene, daglig tilsyn, hjelpere ved spesielle arbeider som skulle utføres. Og ikke minst: Det var hestene på Blankvannsbråten som måtte dra frem de velfylte tunge ølkassene fra Ringnes bryggeri, på slede om vinteren og på hjul når snøen var borte. At det gikk med noe dugnadspils på turen var en del av oppgjøret. Og tannlegestudentene visste ikke hva godt de kunne gjøre for sine hjelpsomme naboer. Hederstitler var en del av tildelt ære, og det gikk ikke mange årene før Oskar ble utropt til Grev Oskar av og til Blankvannsbråten, med plikt til å inspisere de nye studenter på Blankvannsbråten på vei fra Voksenkollen til sin første pyggfest på Tannlegehytta. Som seg hør og bør fikk Birger da hederstittelen Grevlingen av og til Blankvannsbråten, en æresbevisning han mistet da han etter Oskars død i 1963 overtok selve grevetittelen. Men Birger var så spesielt verdifull for hyttas drift og trivsel at han i 1987, bare noen måneder før han døde, på Tannlegehytta, og i nærvær av Hans Majestet Mastodontens Uttrøkte Billede, ble tildelt Ridderordenen av tannlegestudentenes høyeste orden Ordines equestres maiestatis Mastodontis (Mastodontordenen). Det var en gledens begivenhet å ære Tannlegehyttas venn Birger på denne måten, mens tårene lurte i øyekroken da vi visste at vi ville miste ham om ikke lenge.

Sanct Appolonias Kordrenge (S.A.K.D.)

Sang har alltid vært en viktig del av den «studentikose» tilværelse for tannlegestudentene. Særlig kom dette til syne på Tannlegehytta, der det ble etablert sanggrupper, der tannlegestudent John Knudsen Asheim diktet «Når vi odont''studenter», og vedtaket om utgivelse av egen sangbok «Liber Lividus» ble vedtatt. Mest kjent er venne- og sanggruppen Sanct Appolonias Kordrenge, etablert allerede i 1930 og hadde i sine rekker noen av dem som skulle bli Norges mest kjente tannleger. Primus motor var Odd Reichborn-Kjennerud (Magister Bibendi), ved sin side hadde han vise- og drammesangmesteren Per Seglen («Vårt lodd i livet», «Rødvinshymne» og utallige flere), Arne Løvdal, Jonn Nielsen, Olav Schei, Jens Wærhaug og Finn Rognerud som noen av dem som utgjorde den indre krets. De hadde sine spesielle seremonier, egne ølkrus, brukte regalier ved sine sammenkomster og hadde sine egne dekorasjoner. Men det var rikelig med «hang-arounds» på samlingene og sangen lød ren og kraftig, det var også soloopptredener, gjerne til gitarspill. Alle sangene ble langt på vei lært utenboks, sangbøkene var der kun for bruk i nødsfall. Den norske og svenske sangskatten ble vel ivaretatt, men også tyske, franske, engelske og amerikanske sanger sto på repertoaret. Arven fra Sanct Appolonias Kordrenge er fortsatt levende, og Tannlegehytta er kanskje det best egnede sted for videre ivaretakelse av den tradisjonen, spesielt nå som det er kommet en nyfrisert utgave av tannlegestudentenes egen sangbok Dento Canto.

Krigsårene 1940 - 1945

I de første krigsårene var Tannlegehytta i bruk som vanlig, ja faktisk med økt besøk. De ivrige hyttegjengere slo ring om hytta - så lenge det varte. Den 30. november 1943 ble Norges Tannlegehøgskole, som hele Universitetet, stengt av tyskerne. Hytta ble bestyrt av et interimstyre av tannleger som var gamle hyttegjengere, med der var ikke vanlig aktivitet og besøk i denne tiden. Men Tannlegehytta skulle komme til å spille en egen rolle i organiseringen og aktiviteten av Milorg i Nordmarka. Den lå lettvint til, passe gjemt i storskogen og med god mulighet for folk å skjule seg i krypinn''et under kjøkkengulvet i hyttas østre del. Et gulvteppe over kjellerlemmen så meget tilforlatelig ut. Birger Blankvandsbråten fortalte at en av «gutta på skauen» hadde vært sammen med ham på Tannlegehytta, og kunne fortelle at den og området rundt hadde vært sentralt som oppsamlingssted i forbindelse med flyslipp av materiell, da det var enkel transport videre både i retning Sørkedalen og Maridalen. Kun én gang hadde det vært tyskere på besøk, men da var alt blåst både av folk og materiell. Men de tyske skisporene var ikke til å ta feil av.

Da freden kom og studentene fortsatte sine studier var det en voldsom interesse rundt Tannlegehytta i den vanlige helgeaktivitet. Det ble innbudt til internordisk ski-olympiade i 1946, og første beinbrudd ble notert i Slakterkleiva hos en danske på vei til eventyret. Og eventyret varte en hel uke til ende med langt mer enn 100 nordiske tannlegestudenter på Studenthytta på Svartor, på Medisinerhytta, Farmasihytta, Turnhytta og Brannkassehytta samt selvfølgelig Tannlegehytta.

96-klubben

Noen odontologstudenter og tannleger har Tannlegehytta kjærere enn andre. Et av de synlige bevis er at en del har et langt større antall noterte overnattinger på hytta enn andre. Vi snakker om de ivrige hyttegjengere, de som er villige til å ta et tak og samtidig ivrige etter å delta i det sosiale eksperiment som hytta innbyr til, med hygge foran peisen, den gode samtale, faglig utveksling og utvikling, sportslige prestasjoner, bygging av vennskap, i de fleste tilfeller livslange, gryende kjærlighet. Gjennom årene er det fremmet mange forslag om å danne en egen gruppe for de flittigste hyttegjengerne, kanskje litt etter mønster av Sanct Appolonias Kordrenge på 30-tallet, men ikke basert på sangstemmen men på en mer målbar enhet: Antall overnattinger på hytta. En mente at dette burde være et synlig bevis på at en var med i «Foreningen Tannlegehyttas Venner» men syntes at 96-klubben var et mer spenstig navn og knyttet opp til at for opptak måtte en ha 96 noterte overnattinger på Tannlegehytta, ervervet både i studietid og senere. Enhver assosiasjon til flytende vare er selvsagt rent tilfeldig. Etter grundig gjennomgang av hyttebøkene var en i 1967 klar for etablering av 96-klubben, stifterne var Nor Bjørlykke, Olav Leo Nilsen, Harald Ulvestad og Svein Ålvik, de første medlemmer var klare for opptak i 1968, senere er et betydelig antall kommet til så en er nå oppe i nesten 30 medlemmer, derav er Diderich Humerfeldt, Odd Reichborn-Kjennerud og Harald Ulvestad utnevnt som æresmedlemmer. Gruppen har egne lover, de sentrale er «96-klubbens formål er å ivareta Tannlegehyttas interesser, og etter vurdering i spesielle tilfeller yte manuell/økonomisk støtte. Alle som har 96 eller flere noterte overnattinger på Tannlegehytta i Nordmarka kan gis adgang til medlemskap i 96-klubben. Medlemmer i 96-klubben som har 96 eller flere registrerte overnattinger på Tannlegehytta i Nordmarka har én stemme ved avstemninger ved medlemsmøte,

Medlemmer som har 96x2 overnattinger har dobbelstemme, 96x3 overnattinger tre stemmer osv.» 96-klubbens medlemmer har gjennom årene deltatt i mange sammenkomster og arrangementer på hytta, blant annet ved den såkalte overdragelsesfesten i januar da det nye hyttestyret overtar fra det gamle. 96-klubben avholder da sin årlige generalforsamling der alle vedtak krever 96 prosent flertall. Avstemningen etterfølges ved intens «nipping» for å understreke at vedtaket også er godkjent. Det er vår ærbødige påstand at «gamlekara», med et betydelig innslag av kvinnelige 96-medlemmer har bidratt til å bevare tradisjon og vennskap mellom yngre tannlegestudenter og eldre tannleger på en særdeles hyggelig måte. Som et synlig bevis på medlemskap i 96-klubben bæres en dråpe i gull, ved sammenkomster et skjold i sølv med navn, opptaksår og påloddet gulldråpe, to dråper for dobbelmedlemskap og tre for trippelmedlemskap. Trippelmedlemskap (288 registrerte overnattinger) gir rett til å bære en krasjan med påloddet forstørret dråpe i gull.

Vann

Tannlegehytta ligger på en høyde og tilgang til vann har alltid vært et problem. Riktignok ligger det en myr ikke langt unna, gjengrodd og med brunt vann. I utkanten av denne myra ble det gravet en brønn, vakkert stensatt, men likevel med usikker tilgang. Om vinteren var den bunnfrosset, og da måtte en hugge vann i isen i Andevann noen hundre meter unna og bære frem vannet i transportspann. Resten av året var brønnen brukbar, men nærhet til utedassen, populært kalt Molaren, gjorde at den ikke var særlig attraktiv.

Det ble skrapet sammen noen kroner og overlatt til Birger Blankvandsbråten og Emil Svartor å grave en skikkelig brønn i myra og basere oss på nedsetting av sementringer og pumpe. Siden det ikke forelå muligheter for maskinell graving, løste de to venner det på sin egen måte: En enorm ladning dynamitt blåste hele myra i været, nedslag av myr ble registrert flere hundre meter unna, og naboene ute på pynten klaget over tilgrisede vinduer. Heldigvis hadde ingen tannlegestudenter vært med på denne galeien. Og ringene ble satt ned, pumpen installert og alt så ut til å være i skjønneste orden. Men myr er myr, og snart sprengte en ubrukbar og gjengrodd pumpe alle sikringer hele tiden, og en måtte tilbake til molarnaboen, den stensatte brønn. Men det var opplagt uholdbart, og en måtte få en løsning. Heldigvis for oss var det et brønnboringsfirma som var på oppdrag i Nordmarka ikke langt unna, og vi fikk et prisoverslag hinsides all økonomisk bæreevne for Tannlegehytta. Men et lån oppdelt i passende avdrag kunne betjenes, en måtte da en få en garantist for lånet (Odontologforeningen ble ikke akseptert) slik at brønnboringen kunne iverksettes. Så var det for en å sette hus i pant, og så ble det rent, friskt vann på Tannlegehytta, og Odontologforeningen betjente lånet på en forbilledlig måte.

Ved

En av de største utfordringene i driften av Tannlegehytta var å skaffe nok ved, da bruken av hytta var særlig intens i vinterhalvåret. Det var vedovner på alle rom, i begge stuene var det både peis og en diger vedsluker av en Jøtul 118 som fortærte 60 cm ved og ga en varme som kunne ligne den en hadde i badstua. Gjennom alle år ble det meste av veden felt på vår nesten 14 mål store tomt, som regel av de erfarne tømmerhuggere på Blankvannsbråten. Men å få trærne kvistet og stablet var en oppgave for tannlegestudentene, likeså saging i 30 og 60 cm lange vedstykker, de fleste måtte dessuten kløves før stabling og tørking. Vedsjau var det nesten hver helg, men krafttakene ble tatt ved alle veddugnadene Ved slike anledninger var det fullt på hytta, og ikke alle var like kapable til tungt arbeid den etterfølgende dag. Med det var nok av dem som kunne, så et par dugnadshelger på forsommeren og et par på tidlig høst i saging og kløving av den sommertørkete veden sørget for fullt vedskjul og forventninger om en flott vinter med varm hytte.

Etter at Birger Blankvandsbråten døde, var det en periode da det var mangel på ved. Men Løvenskiold Vækerø kom Tannlegehytta til hjelp, veden ble kjørt på en enorm tilhenger bak en enda enormere traktor. Men stien fra Studenterhytta på Kjellerberget til Tannlegehytta var ikke med i planene da Vårherre laget traktorveier. Det meste av den ferdigkløvde veden kom frem, så var det bare å fylle opp vedskjulet, spare på veden de kommende vintre og heller bruke noe elektrisk strøm for grunnvarme.

Etterord

I 82 år har Tannlegehytta i Nordmarka vært i bruk av tannlegestudentene og tannlegene, og er den viktigste trivselfaktor for de fleste tannlegestudenter i Oslo gjennom alle disse årene. Et hyttestyre står for aktiviteten, og hytta er i dag i bedre stand enn den trolig har vært noen gang tidligere. En viktig faktor i så måte er at den leies ut til andre studentforeninger og sluttede sammenkomster. Dette bidrar vesentlig til økonomien, og overvåkning fra Studentsamskipnaden sørger for at den vedlikeholdsmessig er i orden. Likevel ligger det en viss fare i utstrakt leieaktivitet - tannlegestudentenes bruk av hytta blir tilsvarende begrenset.