Ekspedisjon

Deltakerne får oppleve variert natur. Ute ved kysten peker fjellene stritt mot himmelen, mens lyngkledde åser bølger seg frem på den flate vidda. Overalt er det gode fiskevann å slå leir ved, og fristende beiteplasser for de firbeinte.

- Lyngshestlandet har en ekspedisjonsprofil, og organiserer alt fra dags- til ukesturer. Vi har med lavvo og det vi trenger av mat og utstyr. Det er sjelden vi har bestemt på forhånd akkurat hvilken rute vi skal ta, det blir litt som folk vil underveis. Det viktigste er å få ned turtallet og bare nyte naturen, forteller Fredriksen.

Juli og august er de beste månedene for en tur til fjells på hesteryggen. I juni kan det fremdeles være snø i fjellet og is på fiskevannene, i tillegg til at myggen er litt for aktiv. September er også flott med sine vakre høstfarger.

Perfekt turkamerat

Lyngshest, eller nordlandshest som den også kalles, er en nordnorsk hesterase. Opprinnelig stammer hesten høyst sannsynelig østfra. Fra Asia gjennom Russland og Finland, bærer den spor etter ulike hesteraser. Det finnes de som påstår at den kan spores tilbake til hesterasen som ble benyttet av selveste Djengis-Khan.

I de seneste 100 årene har lyngshesten dog blitt avlet i noe mer fredelige omgivelser, nærmere bestemt i Lyngen kommune, derav navnet. Lyngshesten er i dag en allsidig brukshest for hele familien. Sterk, vakker og kjent for å ha gode bein og hover, har den klart overgangen fra arbeidshest til ride- og kjørehest uten problemer.

- Lyngshesten er en perfekt turhest. Den er nøysom, og spiser det som byr seg av gras og vegetasjon. Dette er meget allsidige hester med stor personlighet. Perfekte til rideopplæring både for voksne og barn, sier Fredriksen.

Utrydningstruet

Lyngshesten er en av tre norske hesterasene hvor de to andre er dølahest og fjordhest eller fjording. Lyngshesten står på FAO (Food and Agriculture Organization) sin liste over utrydningstruede arter. I Norge er det i dag i underkant av 3 000 individer.

- Det er alt for få føllinger i året, og importen av hester og ponnier er stor. Det er synd at ikke flere ser hvor flotte og anvendelige de norske rasene er, sier han.

Øystein Fredriksen vokste opp med hest. Da faren døde i 2004, bestemte han seg for å ta hånd om hestene Yme og Bjarke. Han deltok på kjørekurs, lærte dressur og horsemanship, og begynte etterhvert å konkurrere. Men det er i naturen han synes hesten kommer best til sin rett.

- Det fineste er å dra på fjellet med hest. Lyngshesten er veldig godt egnet til å klatre i fjellet, og har en fin størrelse à la islandshesten, sier Fredriksen.

Finner rytmen sammen

Det er alle typer i alle aldre som melder seg på til tur med lyngshesten. Noen har hest selv, andre kan ikke ri. Noen elsker hester, andre er livredde. Det kreves ingen spesielle forkunnskaper for å være med. Hestene forstår at de er på tur. De er rolige, og følger hverandre - skulle rytteren miste styringa. Er man helt grønn, får man tilbud om litt grunnopplæring dagen før turen starter. Mange kommer igjen år etter år.

- Vi rir sakte over viddene, sier Fredriksen.

- Når man rir i flere dager, kommer man etterhvert inn i en god rytme og rutine som gir en egen ro.

Både deltagere og turledere har fine dager. Mye god mat blir fortært underveis, og mang en blank fjellfisk havner i stekepanna. Man blir heller ikke forstyrret av mobiltelefoner, for det er sjelden dekning i områdene de ferdes. Noen sterke opplevelser blir det også. Som når folk med fobi for hest kommer ned fra fjellet som nyfrelst hestevenn.

- For mange gir det en enorm mestringsfølelse. Når vi øver med disse på forhånd, er noen så engstelige at de ikke tør å nærme seg hesten. Da er det rørende å se hvordan forholdet forandrer seg underveis. De fleste blir også sterkt knyttet til hesten de rir på, sier Fredriksen.

Det er mange som må felle en tåre når turen er over, og rytter og hest må gå hvert til sitt.