Lang reise

Per Kristian beskrev den lange reisen:

- Jeg tok toget fra Fauske og møtte de andre i Oslo. Derifra med Sørlandsbanen til Snartemo, videre med buss til Farsund og til slutt lokalbussen til Vanse. Riktignok fløy Braathens SAFE til Lista, men det var uhorvelig dyrt den gangen. Svein var den eneste som tok fly. Han var nyforelsket og nyforlovet og ville være hjemme lengst mulig. Da rår så sterke krefter at de overstyrer pengeboka.

Vi var vant med den trivelige kantina på Tannlegehøyskolen der tanken på de lekre roastbiffsmørbrødene ennå i dag får tennene mine til å løpe i vann. Arne husket derfor maten på Lista med gru:

- Velkomsten var et lunsjmåltid som besto av en margarinklatt, ost og pølse servert på blikktallerken. Å drikke kaffe fra et halvliters blikkrus var en ny erfaring. Vi fikk servert lapskaus uten kjøtt, bare med potet og gulrot som ingredienser. Når matsignalet lød over høyttaleren, gjaldt det å storspringe så man fikk en bra plass i køen. Rolf var en superrask spurter. Han havnet alltid fremst og kunne sikre seg de tre-fire tomatene som var lagt fram. Det var lurt å sette seg ved bordet hans, for da fikk du gjerne en tomat.

Mat og andre forsyninger

Nedskriveren har lært det militære forsyningssystemet å kjenne etter mange års tjeneste som områdesjef i Heimevernet. Jeg har derfor i ettertid forstått at det sannsynligvis var kjøkkensjefen som «lettet» proviantleveransene. Da ble det lite mat igjen til 30 sultne ungdommer. Makrell i tomat var det eneste pålegget som det var rikelig av, så det likte han nok ikke.

Vårt arbeidsantrekk så langt i livet hadde vært hvite kitler og tresko på Tannlegehøyskolen. Nå ble det Flyvåpenets blå uniform i stedet. Morgenreveljen ble etterfulgt av en feiende marsj av John Philip Sousa over høyttaleren. Slett ingen dum måte å starte dagen på!

Terje lærte mye under indretjenesten:

- Vi ble forlagt i firemannsrom. Nå var det slutt på at mamma ordnet alt. Her måtte man gjøre tingene selv: vaske gulvet, re opp senga, pusse skoene og presse buksene. Vi lærte viktigheten av tellekanter, et ukjent begrep i våre hjemlige skap. Var sersjanten misfornøyd med lakenstrekken, så heiv han madrassen på gulvet så du måtte re opp på nytt. For meg ble det en livslang læring. Jeg vasker gulvet og presser buksene likedan i dag.

- Det var en vedovn i rommet som naturlig nok ikke ble brukt om sommeren. En dag fikk vi ordre om å rengjøre ovnen innvendig! Det hadde ikke Svein særlig lyst til, så han fant en annen utvei. Han fikk tak i noen vedskier og fyrte opp. Vår plageånd sersjanten fikk lang nese da Svein troskyldig forklarte at det var fordi han frøs så fælt om natta.

Våpenopplæring

Vi fikk utlevert Mausergeværer som var krigsbytte etter tyskerne. Siktemidlene var enkle, men med ungdommens skarpsyn traff vi blinken utrolig bra. Hver dag øvde vi på adskillelse og sammensetning av de ulike våpendelene. Jeg mener at jeg fremdeles skal klare det med bind for øynene. Etter skyting måtte våpenet pusses og godkjennes av sersjanten. Han fant alltid kruttslam, og det vanket ompuss helt til vi lærte oss hvilke steder på geværet han kikket.

Svein fortalte om våpenopplæringen:

- Et spennende bekjentskap var 12,7 mm mitraljøse. Skytefeltet lå ytterst ved Lista fyr der skipstrafikken rundet halvøya. Den tøffeste skytteren av oss var Torbjørn. Han lot som han mistet kontrollen over våpenet og hevet løpet litt. Da føyk kulene over fangvollen og fôr utover havet. Synet av kaskadene med vannsøyler som sto rett til værs var verd en overhøvling av sersjanten!

Noe så fjernt fra tannlegeriet som håndgranatkasting sto også på programmet. Etter at du har sluppet utløserfjæra tar det bare fire sekunder til djevelskapen eksploderer. Det gjaldt å kvitte seg med utysket fortest mulig. Ingen tok sjansen på å fomle.

Hele sommeren øvde vi på marsjering og geværeksersis. En av teologene hadde problemer med å gå i takt ettersom han lett havnet i passgang. Teologen leser sikkert ikke Tidende, så jeg kan avsløre at han er biskop i dag. Marsjferdigheter betyr vel lite for den som bare går opp kirkegulvet.

Per Kristian klarte marsjmerket:

- Vi måtte løpe opp og ned langs flystripa hver dag som fysisk trening. På lørdagen avsluttet vi uka med utmarsj hvor vi trasket innover heiene langs de endeløse rullesteingjerdene. Etter to måneder var vi modne for eksamen, nemlig Det militære skarpskyttermerket. 30 km med ryggsekk og gevær. Jeg må ha vært et ynkelig syn på slutten. Husker at jeg passerte to ungjenter som satt i veikanten. Etter en stund kom de etter meg på sykkel. De stanset og tilbød meg å låne den ene sykkelen, men jeg avslo det generøse tilbudet. De syklet et langt stykke ved siden av meg mens de snakket og oppmuntret meg.

Fritid

Rolf husket fritida:

- Vi opplevde mye harmløs moro. Under vakttjenesten skrudde vi på høyttaleranlegget til brakka og leste høyt fra Telefonkatalogen for Vest-Agder. Jeg tror vi klarte halve boka på et døgn. Sørlandets pietistiske holdninger gjorde at vi måtte helt til Kristiansand for å få kjøpt en halvliter øl. Foruten kinoen i Farsund, kunne vi besøke Melkebaren i Vanse der de solgte Rønnevigs eplemost.

Velferdskontoret hadde soveposer og et hvitt pyramidetelt til utlån. Vi haiket til Mandal og satte opp teltet på Sjøsanden. Det viste seg å ha gammeldags utstyr var et utmerket sjekketriks. De unge damer i naboteltene syntes synd på oss, så vi ble raskt kjent med dem. Vi skrev oss også inn i Sørlandets historie. En ny fritidsaktivitet ble demonstrert for første gang, nemlig å stå på vannski. Etter oppvisningen kunne strandgjestene få prøve sporten. Vi tannlegestudenter ble derfor de første som sto på vannbilderski i Mandal. Modig gjort, men hva gjør man ikke for å imponere damene.

Livslangt vennskap

Som leseren sikkert har forstått, så var det en sammensveiset gjeng som dro tilbake til Tannlegehøyskolen. De felles erfaringene og opplevelsene bidro til å utvikle et livslangt kameratskap, i tillegg til det som selve studiet ga. Året etter ble vi innkalt til offiserskurs i Stavern. Men det er en annen historie og kanskje et annet sommernummer.