Ikke helt med?

Situasjonsrapporten om tannleger og E-helse i denne utgaven av Tidende viser at både lovverket og tannlegene henger etter. Tannlegeforeningen har bedt om et møte med helsedirektøren for å få en avklaring. Nok er nok, betyr det. Helsedirektøren har så langt brukt halvannen måned på å ikke svare.

Saken er blant annet at til tross for at både Helsedirektoratet, Kommunenes sentralforbund, Innovasjon Norge og Tannlegeforeningen har brukt store beløp på Elin-T-prosjektet (elektronisk informasjonsutveksling i tannhelsetjenesten), de siste fem årene, mangler fortsatt standarder og sertifiseringer som må ligge til grunn for en fungerende elektronisk kommunikasjon i og mellom sektorene i helsetjenesten. Helsemyndighetene har ikke gjort jobben sin.

Det er ikke første gang vi hører om at tannlegene ikke er helt med, for ikke å si glemt, når det planlegges og skjer ting i helsesektoren, som er av betydning for dem. Hvis det settes ned et utvalg er det gjerne med overvekt av leger, som de eneste fra helsesektoren, supplert med et par jurister og kanskje en økonom. Og så er de i gang, og finner ut av hvordan ting skal være. Tannlegene er ikke med selv om saken gjelder dem også, ei heller psykologer og fysioterapeuter med flere.

Hvorfor blir det sånn? Er det noens feil, eller skyld?

Er det Tannlegeforeningen som ikke er nok på banen. Er det helsemyndighetene som helt av seg selv burde tenke mer på tannlegene? Eller er det tannlegene selv, en og en, som burde gjøre seg mer gjeldende, for eksempel gjennom det offentlige ordskiftet og dermed sørge for at de aldri blir glemt.

Denne overgangen er muligens noe søkt. Jeg forsøker likevel.

Dere tannleger, med noen unntak selvfølgelig, gjør dere gjerne gjeldende uten å synes, er min erfaring.

Jeg ser dere godt når dere havner i min epostkasse med det dere mener. Godt formulert ofte. Gode poenger. Men å sette det på trykk i bladet. Nei, det vil dere helst ikke. Dere vil ikke synes, sier dere. Det er ubehagelig å gi seg til kjenne. Eller dere tror ikke det nytter. Det har dere prøvd før. Det er bedre hvis jeg kan si noe om det. Jeg er jo redaktør. Si det, du, sier dere til meg.

Hvor skal jeg si det, hen da, mener dere? Jeg sier jo bare det JEG mener. Her på lederplass. Det er ikke sikkert jeg er enig med deg eller dere. Og jeg tar ikke opp det samme temaet neste gang. Dere må hive dere på og debattere når saken er aktuell.

Dere får ganske enkelt ikke frem meningen deres hvis dere ikke sier det selv.

Det siste eksempelet på dette er reaksjonene jeg fikk etter lederen i Tidende nr. 2 i år. Den handlet om nettstedet Legelisten.no. Det kom mange reaksjoner til meg etter den. Flere var hjertens enige med meg. En sa at jeg var helt på jordet og mente at jeg var både naiv og arrogant. Flere hadde historier å fortelle om hvor håpløst det hadde vært å argumentere med Legelisten.no om anonyme innlegg av tvilsom art som det var umulig å få slettet.

Det er mulig jeg lager en søkt sammenheng, som sagt. Og jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror innflytelse og makt og det med å bli regnet med i ulike sammenhenger henger sammen med villigheten til å vise seg frem.

Så vis dere frem, folkens. Si det høyt hvis dere mener noe og har lyst til at noe skal forandre seg. Ellers er dere ikke helt med.

Og i akkurat den saken med E-helse er det myndighetene som ikke har gjort jobben sin. Det står fast.