Demontannlegen

Forfatteren David Walliams er kanskje mest kjent som komiker fra den britiske serien Little Britain. Den samme groteske, litt uappetittlige, rørende, flåsete og godt timede slapstick-humoren går igjen i denne boka. Den er hans tredje for barn. Hans forrige, Gangsterbestemor, ble en bestselger og Demontannlegen har fått den britiske prisen National Book Awards - Childrens Book of the Year.

Boka presenteres som en horrorkomedie om dårlige tenner, og kommer med gode illustrasjoner av Tony Ross og et klipp-ut-gebiss til dem som trenger det.

Boka handler om tolv år gamle Alfie som hater å gå til tannlegen. Han har gule og brune tenner og han elsker godteri. Han gjemmer innkallingene til skoletannlegen for den invalide alenefaren sin, og gjør i det hele tatt mye som hadde påkalt barnevernets oppmerksomhet i virkelighetens verden. Men skoletannlegen blir drept, en mystisk ny tannlege tar plassen og tannfeen begynner å komme med ekle småkryp, tånegler og flaggermusvinger i stedet for penger. Her er det mange mysterier. Alfie allierer seg med noen venner, den ene merkeligere enn den andre, og de oppklarer saken.

Både karakterene og handlingen er groteske og overdrevne, og med en såpass god dialog at barn fra ni-ti år og langt oppover kan more seg.

Etter mange års indirekte tilknytning til tannlegeprofesjonen er det umulig ikke også å ha et helse- og profesjonsblikk på historien. Her harseleres det med ikke-møtt-problematikk, tannhelsevaner og gamle skoletannlegemyter slik at jeg ikke alltid klarer å le med. På den annen side er det jo godt gjort å lage så mye moro ut av et dystert tema.

Min niese på ni år blåste av alle innvendinger.

- Det handler jo ikke om en tannlege men om ei heks, sa hun. Hun kunne godt se at historien ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre. Og hun syntes historien var både morsom og spennende, men skummel og trist også. Litt som et folkeeventyr.

Det er vel denne blandingen som er med til å gjøre historien så fascinerende.