Åpenhet om pensjon

NTFs næringspolitiske forum er nylig avholdt. Det handlet en del om pensjon. Egen pensjon for privatpraktiserende tannleger, som i hovedsak var representert ved praksiseiere, og ikke minst ansattes pensjon. Det var det siste de privatpraktiserende tannlegene snakket mest om, ikke så mye det første.

Det kom tydelig frem at det blant de tillitsvalgte i privat sektor i foreningen er et engasjement for å sikre at de ansatte, i all hovedsak tannhelsesekretærene, får en god alderspensjon.

Det ble tatt til orde for at dette er tannlegenes ansvar, som arbeidsgiver, selv om det er på det rene at det formelt sett er den enkelte arbeidstakers ansvar å sørge for sin egen pensjon.

Regelverket og ordningene er kompliserte. Arbeidsgiver bør gjøre sitt for å klargjøre overfor de ansatte hvilke pensjonsutbetalingsutsikter de har, ble det sagt.

Dette er ansvarlig og god personalbehandling. Åpenhet bidrar til gode arbeidsmiljøer. Det er hverdagen og forholdet mennesker imellom, på stort sett relativt små arbeidsplasser, vi snakker om. Det handler i bunn og grunn om kultur, og om trygghet.

Noen av tannlegene på næringspolitisk forum mente at de ikke kan være bekjent av å ikke unne sine ansatte en god pensjon, når de selv ordner seg på gode og gunstige måter. Enkelte mente at hvis de ansatte visste hvor lite de vil få utbetalt i pensjon, sammenlignet med hva deres arbeidsgivere, tannlegene, vil få, ville de bli rett ut sagt forbanna. Noen mente videre at det er uetisk å ikke gjøre noe med de ansattes situasjon.

De fleste som har ansatte er forpliktet gjennom lovverket til å ha det som heter obligatorisk tjenestepensjon. Der er arbeidsgiver pliktig, dersom det velges en innskuddsordning, til å sette av to prosent av de ansattes lønn til pensjon, som et minimum. De fleste tannleger legger seg etter alt å dømme på dette minimumet. Dette bør endres, mente flere av tannlegene på forumet, og det ble foreslått at en minst legger seg på seks prosent.

Loven sier for øvrig at foretak som har minst to personer i foretaket med en arbeidstid og lønn som utgjør 75 prosent eller mer av full stilling plikter å ha tjenestepensjonsordning. Likeledes foretak med minst én arbeidstaker som ikke har eierinteresser i foretaket. En innskuddsordning betyr at arbeidsgivers utgifter til pensjonsordningen vil være fastsatt, mens pensjonens størrelse blant annet vil avhenge av hvor mye som er innbetalt og avkastningen på innskuddet. Ved innskuddsordning må minimum to prosent av lønnen settes i pensjonsfond, men bedriften kan velge en bedre ordning, og de ansatte kan bidra med egen sparing innen visse grenser. Hva slags tjenestepensjon bedriften velger, kan gi ganske store utslag for den enkelte.

Det var lite uenighet på forumet, i hvert fall uttalt, om at tannlegene som arbeidsgivere bør velge en bedre tjenestepensjon for sine ansatte enn det de fleste har valgt i dag. Noen stilte spørsmålet om hvordan holdningen er blant tannleger flest. Er de enige i at de bør gjøre noe for å heve de ansattes pensjon? Hvordan når vi ut med dette budskapet, var det noen som lurte.

Tidende kan gjøre sitt. Og dette er en begynnelse.