Kjønnskvotering, eller?

Kjønnskvotering vil, ifølge Store norske leksikon, si å gi fordeler til personer av det ene kjønn, for eksempel ved ansettelser, inntak til utdanningsinstitusjoner og liknende, for å oppnå likevekt i kjønnsfordelingen innenfor en yrkesgruppe.

Kjønnskvotering og alternative opptakskriter til tannlegestudiet var, blant andre, et diskusjonstema ved NTFs ledermøte i slutten av november.

Det problematiseres at det er et stort kvinneflertall ved lærestedene i odontologi, og at dette fører til et kvinneflertall blant yrkesaktive tannleger, som vil gjøre seg mer gjeldende på sikt, dersom tiltak ikke iverksettes.

Ved Det odontologiske fakultet i Oslo vurderer de å følge etter Det medisinske fakultet, som har søkt Kunnskapsdepartementet om å få prøve alternative opptakskriterier til profesjonsstudiet i medisin. Det kan bli aktuelt for tannlegestudiet å følge etter med en lignende prøveordning, heter det i en pressemelding fra Oslo-fakultetet.

De som er for kjønnskvotering baserer det blant annet på en antagelse om at pasientene er tjent med å kunne velge om de vil ha en kvinnelig eller mannlig behandler. Et arbeidsmiljø for tannleger med kolleger av begge kjønn er et annet vektig argument.

De som er imot er ikke nødvendigvis uenige i dette, men mener likevel, og overordnet, at samfunnet fungerer best hvis det rekrutteres etter et meritokratisk prinsipp, som vil si at det er de best kvalifiserte, basert på karakterer, som får studieplassene, og etter hvert jobbene eller posisjonene. Dette forutsetter en fri konkurranse uavhengig av kjønn, og for den saks skyld også etnisitet, religion og andre sorteringskriterier.

Å begi seg inn på kjønnskvotering er å ta skritt i retning av et identitetskorporativt samfunn, der mennesker tillegges verdi ut fra ulike identiteter, for eksempel kjønn, religion og etnisitet. Det argumenteres mot kvotering basert på identitetsmarkører, blant annet fordi det er nærmest umulig å si hvor det skal kunne stoppe. Det vil si at vi vil kunne oppleve at det kommer stadig flere identitetsmarkører, som noen vil at det kvoteres etter.

Videre hevdes det at kjønnskvotering tidligere har vist seg å ha lyktes til alt overmål, og at en nå er havnet i grøfta på den andre siden. At en altså er gått fra en situasjon der kvinner er i mindretall, til at de nå utgjør et for stort flertall, etter en periode med kvotering for å få inn flere kvinner.

Det er kanskje ikke så vanskelig å si seg enig i at vi ideelt sett har en lik kjønnsfordeling innen helseprofesjoner, som for eksempel tannlegeyrket. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at kjønnskvotering har uheldige sider. En person som har gode nok karakterer til å oppfyller dagens inntakskriterier vil antagelig oppleve det som urettferdig å miste en ønsket studieplass, til fordel for en som kommer inn basert på andre kriterier. Tiltak som bidrar til opplevelse av urettferdighet er ikke heldig, hverken på kort eller lang sikt.

Hvis målet er å rekruttere like mange av hvert kjønn til høyere utdanning, og ulike arbeidsmiljøer på sikt, er løsningen antagelig å begynne et helt annet sted enn etter 12 års skolegang, og tiltak for å rette opp skjevheter i karaktergrunnlaget mellom jenter og gutter.

Det essensielle må være å gi begge kjønn gode muligheter til å oppnå gode karakterer. Hvis karaktergrunnlaget er vesentlig ulikt for jenter og gutter etter fullført videregående skole, bør en derfor antagelig gjøre noe med måten det undervises og etter hvert vurderes på, allerede fra første skoleår.

Dette er på ingen måte nye tanker. De fremmes stadig oftere. Likeledes hører vi at jenter er skolevinnere, mens gutter er skoletapere. Grovt sagt, selvfølgelig. Det er selvsagt mange unntak. Likevel, det er noe i det. Og jeg, som mange andre, tror det er her vi må begynne. For ikke å si skulle ha begynt, for lenge, lenge siden. Samtidig er det noe som heter at det er aldri for sent.