Tarjei Vesaas' debutantpris

- Jeg begynte å drømme om meg selv som forfatter allerede i tolvårsalderen. Tannlegeutdanning var likevel ikke et fremmed valg for meg. En av mine mange onkler var tannlege, og jeg forsto at det var mulig å være både tannlege og menneske omtrent på samme tid.

- Dessuten hadde jeg allerede møtt Ellinor, min kone, da utdanningsvalget skulle tas. Vi hadde lyst til å stifte hjem. Derfor var det fint å ikke måtte studere så lenge, bare fire år.

Grøgaard debuterte med romanen Dyvekes grav, som handler om veldig mye. Ganske særlig om tannlege Mandt og hans vei mot undergangen. Det vrimler ellers av merkelige og mislykkede menneskeskikkelser i denne romanen, som Grøgaard fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for, i 1967.

- Det var en kolossal oppmuntring, og så uventet. Jeg ble så glad for endelig å ha fått til noe av verdi for andre enn meg selv.

Noen år senere, i 1971, kom Grøgaard ut med diktsamlingen Elefantspråket & andre dikt, og med to utgivelser var han kvalifisert til medlemskap i Forfatterforeningen.

Variert forfatterskap og litterært virke

- I 1973 slapp jeg altså endelig ut av det, det med å være tannlege. Det var ikke det at jeg ikke trivdes, men jeg innså at jeg ikke kom noen vei med å skrive hvis jeg også skulle være tannlege. Det har med tid å gjøre, og at det alltid er noe i veien for å få gjort det man egentlig vil gjøre.

Grøgaard forteller at han bruker lang tid på tekstene sine. Han er ikke en forfatter som kommer ut med en ny roman hvert år.

- Å skrive er både en lyst og en plage. Når man først er kommet inn i noe blir man aldri kvitt det, man er som i en kvern som maler og maler, fra morgen til kveld, og ofte til langt på natt. Det er en lang vei frem, og det tar lang tid fra råtekst til ferdig bearbeidet manuskript.

- Hvor henter du ideer og inspirasjon?

- Noen tror kanskje at jeg finner på. Men det er ikke sånn. Alt er hentet fra ting jeg har sett og hørt, og lest.

Grøgaard har gitt ut romaner, diktsamlinger, noveller, gjendiktninger av William Shakespeare, ungdomsbøker og kriminalromaner, og mottatt flere priser, etter at han fikk Vesaas-prisen for debutromanen.

Han har også jobbet med oversettelser av skjønnlitteratur til norsk, fortrinnsvis fra engelsk, amerikansk, men også fra svensk og dansk.

Av hans egne utgivelser er novellesamlingen Ser deg på TV oversatt til svensk, og en av de tre ungdomsromanene i trilogien Jeg, Wilhelm er oversatt til dansk. For Jeg, Wilhelm 13 år mottok Grøgaard Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris.

Det meste av disse tingene finner jeg ut når jeg googler. Når vi sitter og snakker sammen i timevis hjemme hos ham, denne mandagen i mars, forteller han heller andre ting - om hvor han har bodd og sånn. Han virker å være uten særlig evne til selvskryt.

Utenfor allfarvei

Nå bor forfatteren som nevnt på Hadeland, på Jaren, i et hyggelig hus i en hage, i et nabolag. Der har han bodd de siste 20 årene.

Før dette bodde han og Ellinor, etter hvert med to sønner, mange år i Nordmarka, fra 1963 til 1989, der de leide plassen Laskerud av Løvenskiold-Vækerø.

- Vi hadde bilvei inn om sommeren, og om vinteren gikk vi på ski. Vi lærte å klare oss. Vi hadde kjøkkenhage, poteter og fine jordbæravlinger. Og det var et fantastisk arbeidssted for meg, med fred og ro. Det var naturligvis før mobiltelefonen og alt dens vesen.

- Laskerud, og bare tre dager i uken på tannlegejobben inne i Oslo, samtidig som Ellinor oppholdt seg i Moskva som statsstipendiat fra UD var avgjørende for fremdriften av siste fase i arbeidet med min debutroman, som altså kom i 1967.

- Da vi ble sagt opp av Løvenskiold i 1989 fant vi først et nytt bosted i Ballangsrudåsen ved Lunner. Det varte ikke lenge før vi måtte flytte igjen, og da ble det til området ved Ringkollen og Klekken. Etter kort tid der bosatte vi oss i høyden ved Randsfjorden. Da det i 1997 ble slutt også der, kjøpte vi huset her i Martegutua, 2770 Jaren.

- Det er ikke det samme som å bo på en plass langt fra folk. Men det passer for oss nå i vår alderdom. Det har litt med helse å gjøre. Og så er det et veldig hyggelig nabolag. Det er akkurat som de passer på oss.

2000-tallet

Grøgaards hittil siste utgivelse, romanen Kong Rad, kom i 2010. Den skrev han med venstre hånd, til tross for at han er høyrehendt. Grunnen er diagnosen polynevropati. En lidelse i armen, og også i det ene benet.

På 2000-tallet har han også vært medlem i Forfatterforeningens litterære råd. Det er et tillitsverv i Forfatterforeningen, og rådet vurderer søknader om stipend og medlemskap i foreningen.

- Rådet hadde da tolv medlemmer, og jeg var talsperson for min generasjon. Dette vervet innebærer mye lesing, av og til opptil tre-fire romaner på en dag, og mye diskusjon. Det er mange gode forfattere i Norge akkurat nå.

Johan Fredrik Grøgaard er absolutt fortsatt med.

- Joda, jeg driver vel også på med mitt, men det holder jeg foreløpig for meg selv, forteller han før han takker for besøket.

I årets sommernummer får Tidendes lesere anledning til å bli kjent med forfatterskapet gjennom et utdrag fra Dyvekes grav og to noveller fra samlingen Ser deg på TV, Fortellinger fra Norden som kom ut på Gyldendal i 1980.

Fakta