Tannløs og lovløs

Tannhelsetjenesteloven av 1983 uttrykker en klar samfunnsmessig plikt til å gi kronisk syke, uføre og pleietrengende et reelt behandlingstilbud som i rimelig grad kan gjøre dem i stand til å bevare sin tannhelse. Lovens «gruppe C-2»-pasienter omhandler personer som bor i eget hjem og som har vedtak om hjemmesykepleie over en periode på tre måneder og minst én gang per uke. Disse har således en lovfestet rett til vederlagsfrie tannhelsetjenester fra Den offentlige tannhelsetjenesten (DOT).

En økende andel av helsetjenestene skjer utenfor institusjon. Målet i eldreomsorgen er endret fra «trygghet i institusjon» til «trygghet i eget hjem» (Meld.St.29, 2013.) Hjemmesykepleie er helsehjelp som blir utført i den enkeltes hjem - uavhengig om det er en sykepleier eller annen helsearbeider som utfører tjenesten. Alle som har vedtak om hjemmesykepleie får «tildelt» en sykepleier i kommunen - men en del vil oppleve at vedkommende kun har en koordinerende rolle i den helsehjelpen som er nødvendig for at den enkelte skal kunne mestre en vanskelig livssituasjon.

Men enkelte fylkeskommuner har en annen fortolkning av Tannhelsetjenesteloven og rettighetene til hjemmeboende eldre og syke - for eksempel Nordland fylkeskommune. I daværende fylkestannleges brev av 19.6.2013 til Tjeldsund kommune står det beskrevet at enkelte skal utelates: Med pleie menes at det ivaretas et vesentlig helsebehov og ikke kun tjenester som anses som praktisk bistand som hjelp til vask og stell, matlaging, utlevering av dosetter og enkle injeksjoner. Nåværende fylkestannhelsesjef bekrefter i brev til undertegnede (16.11.2016) at pasienter med innvilget «personlig assistanse» ikke gis rett til gratis tannbehandling. Med personlig assistanse menes hjelp til egenomsorg, personlig stell og personrettet praktisk bistand». Dette konkretiseres ytterligere i en (anonymisert) e-post fra DOT-ledelsen høsten 2017. (Gjengitt nederst på siden).

DOT-ledelsen overprøver her lovteksten og innfører sin egen tolkning - sannsynligvis av budsjettmessige årsaker. En lovfestet rett til fri tannbehandling tas bort fra en allerede marginalisert og svekket pasientgruppe. Lovhjemmel for å innføre slike tilleggskriterier er ikke dokumentert. Det må dessuten påpekes at man her innfører en uheldig, geografisk diskriminering som selvsagt ikke er intendert i lovverket.

Med denne praksis følger dessverre ytterligere uheldige konsekvenser: Pasientenes private tannleger regner med at deres tannhelse ivaretas innenfor det offentlige i og med deres «C-2»-status - og avslutter derfor de regelmessige innkallingene. De faller også utenfor mulighetene for Helfo-refusjon ved en rekke nærmere definerte tannhelserelaterte plager, fordi trygden regner med at DOT ivaretar alle «C-2»-pasientenes rettigheter etter Tannhelsetjenesteloven.

Pasientene sitter igjen med «svarteper»: Ingen rettigheter etter Tannhelsetjenesteloven, ingen tannhelsekontakt, ingen rettigheter etter Lov om Folketrygd, og samtidig svekket evne til selv å ta fatt i problemstillingen (Fig.1) - et ran av syke mennesker!

Kanskje er det da like greit at de offentlige tannhelsetjenestene inkorporeres i primærhelsetjenesten på kommunalt nivå - slik helseministeren går inn for. I tillegg bør man ha overordnete regionale kompetansesentre som bidrar til en kalibrert og kunnskapsbasert tjeneste - blant annet for pasienter som ikke kan bite fra seg!