Materiale og metoder

Studien er en kvalitetssikring av oral implantatbehandling ved Avdeling for oral kirurgi og oral medisin ved Universitetet i Oslo (UiO) der all implantatbehandling som ble utført i perioden 1.1.2010 - 31.12.2012 ble gjennomgått. Materialet er hentet fra det digitale journalsystemet til Det odontologiske fakultet. Opplysninger er hentet fra journalnotater fra operasjonsdagen og etterkontroller fra flere avdelinger frem til 31.12.2016. Resultatene er vurdert i forhold til kohortstudier publisert mellom 1.1.2014 og 31.12.2015.

Undersøkelsen inkluderte følgende opplysninger: kjønn, alder, antall implantater, implantatmerker, 1-, 2-trinnssystem eller sofort, region, dimensjon (lengde og bredde på implantatet i mm), alveolarkamsmorfologi, benkvalitet, bensubstitutt, membran, bruk av antibiotika, bruk av tobakk, periodontitt, diabetes, oppfølgingstid, operatør, komplikasjoner, røntgen etter implantatinnsetting og protetisk restaurering.

Pasienter som bruker tobakk, ble delt inn i ulike grupper; middelsrøykere (1 - 9 sigaretter om dagen), storrøyker (10 sigaretter eller mer), tidligere storrøyker som har sluttet, festrøyker (2 - 3 sigaretter i uken), snusere samt bruk av andre stimulantia.

Opplysningene fra operasjonen ble ført av den som utførte implantatbehandlingen, mens vurderinger av om det har vært komplikasjoner ble utført av oralkirurger, protetikere, periodontister eller pasientens egen tannlege opp til syv år etter implantatinnsettingen.

Resultater

I løpet av tre år fra 1.1.2010 til 31.12.2012 ble det utført implantatbehandling på 192 pasienter med tilsammen 462 implantater. Av disse var 228 implantater fra systemet Straumann, 226 fra Astra Tech, og 8 fra Nobel Biocare. Tre pasienter fikk satt inn både Strauman og Astra implantater (figur 1). Det ble satt 1 - 11 implantater på hver pasient. Av det totale antallet pasienter var 102 kvinner og 90 var menn fra 18 - 88 år gamle, med gjennomsnittsalder 45 år.

Ved Avdeling for oral kirurgi og oral medisin ved Universitetet i Oslo ble det totalt registrert 22 pasienter med større eller mindre komplikasjoner etter implantatbehandlingen. Dette innebærer sinusperforasjon, feilvinkling av implantatet, løs distanse, parestesi av nervus alveolaris inferior (NAI) eller periimplantitt og bentap. Av 462 implantater var det 36 komplikasjoner i varierende grad på 35 implantater. Av 36 komplikasjoner var to implantater tapt, mens resten var tilstede ved siste etterkontroll, men med varierende grad av suksess. Mislykket behandling vil si at man må fjerne implantatet (figur 2). Resultatene er presentert i tabell 1 - 3.

Av de 36 komplikasjonene fikk 15 implantater periimplantitt, 11 implantater fikk bentap (det vil si uten tegn til blødning ved sondering), 1 implantat var feilvinklet, og kunne ikke brukes protetisk, 2 implantater hadde løs distanse, 4 implantatoperasjoner medførte sinusperforasjon. Pasienten som fikk feilvinklet implantat, fikk også parestesi av NAI.

Diskusjon

Av totalt 462 implantater inkludert i studien ble det rapporter om 35 implantater med komplikasjoner, og to av disse falt ut. Overlevelsesraten på implantatnivå blir dermed 99,6 % sammenlagt for alle implantatmerkene. Dersom vi ser på suksessraten sammenlagt for alle implantatmerkene er den 92,4 % i vår oppfølging som varierte fra 4 til 7 år.

Overlevelsesraten vår stemmer overens med andre studier der den generelle overlevelsesraten på implantatnivå er rapportert til ca. 95 % og oppover (6, 7). En liknende studie utført ved Avdeling for oral kirurgi og oral medisin ved Det odontologiske fakultet i 2011 (8) viste en implantatoverlevelse på 99,4 %. Overlevelsesraten til både Astra Tech og Nobel Biocare er i vår studie på 100 %, siden ingen av disse implantatene falt ut. Overlevelsesraten til Straumann var 99 %, da to av disse implantatene falt ut. Suksessraten til Straumann er 95 %, mens Astra Tech hadde 89,8 % og Nobel Biocare hadde 87,5 % i vår studie.

Totalt 8 implantater fra Nobel Biocare ble satt inn hos 6 pasienter. Disse tallene er lave og gir ikke nok informasjon til å kunne vurdere implantatmerket. Grunnen til det lave antallet var at vi ikke hadde benyttet dette systemet i hele perioden på grunn av anbudsordninger ved UiO.

De to implantatene som sviktet i vår studie var fra Straumann, og ble satt inn hos to kvinner (50- og 68 år). Kirurgien hos begge var en-stegs prosedyre, og begge fikk implantat i region 45. Det fremgår ikke av journalen når disse implantatene ble belastet. En av pasientene (50 år) hadde ikke hatt tidligere historie med periodontitt eller diabetes, og brukte ikke tobakk.

Den andre var 68 år og hadde hatt tidligere historie med periodontitt, men hadde ikke diabetes og brukte ikke tobakk. Denne kvinnen fikk autogent ben augmentert i området. Det ene implantatet som sviktet, falt ut etter 1 år og 9 måneder. Pasienten hadde i mellomtiden fått diagnostisert lungekreft med spredning til lever, og brukte bisfosfonater. Implantatet som ble satt var fra merket Straumann (RN), og hadde en lengde på 8 mm. Ifølge retningslinjene fra ITI skulle lengden vært på 10 mm dersom det er et singel implantat. Både bruk av for kort implantat og bruk av bisfosfonater kan ha hatt betydning for tap av implantatet.

Det andre implantatet som sviktet, ble innsatt hos en pasient med depresjon og artrose (mest uttalt i fingrene). Pasienten hadde fått nerveskade på høyre sides NAI tidligere etter implantering region 46. Man foretok en lateralisering av NAI og implanterte fikstur region 45. Det ble senere ved etterkontroll registrert at implantatet var mobilt (grad tre) samt at det var en radiolusens mesialt for implantatet. Fiksturen ble eksplantert 27 dager etter implantering. Denne pasienten ønsket å forsøke på nytt, men implantatet sviktet også denne gangen. Det ble bestemt å forsøke en tredje gang da pasienten virket veldig motivert til å få utført behandlingen. Tredje gang ble fiksturen plassert noe mer mot det mesiale, og fiksturen er fremdeles på plass uten symptomer.

En studie fra Kiel (9) viser til en Cumulative Survival Rate (CSR) på 88 % etter en observasjonstid på mellom 12,2 - 23,5 år. Implantatmerket var Straumann, og hadde en «Titanium plasma-sprayed»-overflate (TPS). Oppgitt CSR i denne artikkelen ser bort fra de implantatene som ble mistet det første året og beskriver de som «early loss». Disse implantatene har også en annen overflate enn de som har blitt brukt på UiO. Hentschel et al. (10) så på implantater med SLActive overflater (identiske med de som har blitt brukt ved UiO) fra året 2008 til og med 2010. Studien viser til en observert CSR på 99 % (224 pasienter, 312 implantater) og 98,7 % (192 pasienter, 382 implantater) for korte vs. lange implantater respektivt. Observasjonstiden i denne retrospektive kohortstudien fra Tyskland var 24 måneder, og er sammenlignbar med observasjonstiden fra vår studie. Oppgitt overlevelsesrate for korte implantater stemmer godt overens med våre funn.

En kohort-studie som observerte Straumann-implantater med SLA-overflate (11) observerte og fulgte opp implantater fra 1997 - 2001 over 10 år i privat praksis (177 pasienter, 374 implantater). Forfatterne hevder at de mest pålitelige parameterne for å vurdere implantatsuksess er bentap, periimplantatmucositt, den protetiske komponenten og pasienttilfredshet. Utfra forfatternes parametere oppnådde de en overlevelsesrate på 99,7 % på implantatnivå.

Implantatene innsatt ved UiO fra merket Astra Tech har i perioden artikkelen tar for seg en overlevelsesrate på 100 %. Observasjonstiden varierer fra pasient til pasient da noen implantater blir fulgt opp hos annen spesialist (protetiker eller periodontist). Maiorana et al. (12) fikk en CSR på 95,5 % (69 pasienter, 97 implantater) med treårig oppfølgning. Studien hadde inklusjonskriterier; kun pasienter med agenesi av lateraler i overkjeven og incisiver i underkjeven skulle inkluderes. Deres studie har definert bentap som tap av 1 mm ben, noe de fant hos 5,6 % av pasientene. Våre tall fra UiO har en høyere CSR, men ulike parametere er blitt brukt. Van Velzen et al. (11) definerer periimplantitt som en kombinasjon av «Bleeding on Probing» i tillegg til bentap ? 1,5 mm etter at protetisk erstatning er på plass. En annen studie (10) definerer periimplantitt annerledes; blødning og hevelse (uten å spesifisere ytterligere). Standardiserte målemetoder og beskrivelse av risikofaktorer vil være viktig for å korrelere funn fra ulike studier (13). Fra vår studie kan vi ikke trekke klare konklusjoner om hvilke risikofaktorer som førte til de ulike komplikasjoner. Derfor vil ikke komplikasjonene i denne studien nødvendigvis korrelere med antall komplikasjoner funnet i andre studier.

Vår studie inkluderer pasienter i aldersgruppen 18 - 88 år. En studie utført av Becker et al. (9) beskriver pasientgruppen som ble inkludert som «elderly». Pasientens alder kan påvirke ASA-klassifisering og medisinbruk. Gjennomsnittsalderen i vår studie var 45 år.

Alle pasienter som fikk implantater ved UiO, ble inkludert i vår studie, uavhengig av faktorer som periodontitt, diabetes og røyking m.fl. Andre studier har inklusjons- og eksklusjonskriterier som kan påvirke tallene de oppgir. Felles inklusjons- og eksklusjonskriterier ville gitt mer pålitelig informasjon, når man skal sammenlikne ulike funn.

Vårt materiale besto av 192 pasienter med 462 implantater. Dette er et for lite materiale til å trekke statistisk signifikante slutninger. Man trenger derfor større materiale for å vurdere komplikasjoner ved de ulike implantatmerker.

En svakhet ved vår undersøkelse er at det er en retrospektiv studie og ikke prospektiv med systematiske etterkontroller utført av samme person. Det kan også være at enkelte pasienter har droppet ut av studien uten at dette ble rapportert.

Konklusjon

Overlevelsesraten for implantater satt inn ved UiO er høy, men det forekommer mindre alvorlige komplikasjoner ved 7,6 % av implantatene etter en oppfølgingstid på opptil 7 år. Det er liten forskjell mellom implantatsystemene som er benyttet med hensyn til komplikasjoner. Komplikasjoner som periimplantitt har økt forekomst hos røykere og pasienter som har periodontitt. Dersom vi følger implantatene over lengre tid øker naturligvis sannsynligheten for at implantatene ikke lenger ansees som en suksess eller overlevelse (late failure). Oppfølgingstid er en viktig faktor og bør være så lik som mulig for å kunne sammenlikne tall fra ulike studier.

I de retrospektive kohortstudiene var inklusjon- og eksklusjonskriterier meget forskjellige. Det blir derfor vanskelig å sammenligne ulike studier fordi man har ulike kliniske parametere for f.eks. definisjon på hva som er periimplantitt og signifikant bentap.

Takk

Takk rettes til Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo for å ha bistått ved vårt Mastergradsprosjekt ved tilrettelegging av pasientdata.