Helsehjelp til personer med rusproblemer

Boken består av en samling artikler om ulike sider ved rusmiddelproblemer. Redaktørene er Stian Biong sykepleier og professor ved Universitetet i Sør Øst Norge og Siri Ytrehus, sykepleier og professor ved Høgskulen på Vestlandet. Begge har bred erfaring fra forskning innen folkehelse og rus. Ambisjonen med boka er å presentere oppdatert kunnskap og forståelse om helsehjelp ved rusmiddelproblemer.

Det er i alt 13 kapitler. Som tannlege er det første jeg gjør å lete etter tannhelse, først i kapitteloversikten, deretter i stikkordregisteret. Null treff i begge. Dette er selvsagt skuffende når vi vet hvor viktig tannhelse er for mennesker med rusmiddelproblemer.

Når dette er sagt er boka svært nyttig lesestoff for helsearbeidere, også tannleger og annet tannhelsepersonell for det er i noen sammenhenger viktig for oss å kunne snakke med pasienter om deres rusproblemer.

Den starter ut med å definere helse og rus. Helse kan utfra boken defineres som «å ha et overskudd i forhold til hverdagens krav». Rus er vanskelige å definere, men i boken omtales rusmiddelproblemer som en fellesbetegnelse. Forfatterne understreker at bruk av rusmidler har gevinster for personer både de med og de uten rusmiddelproblemer. Uten å anerkjenne opplevde gevinster ved bruk av rusmidler kan vi heller ikke få aksept for å snakke om de problematiske sidene ved bruken. Avhengighet er ofte et langvarig problem som stille store krav til behandling for å mestre et liv uten rus. Boken har et kapittel om etiske utfordringer og en god og enkel gjennomgang av bruk av etisk refleksjonsmodell, en modell som tilstrebes brukt også innen tannhelse. Autonomiprinsippet er viktig og det vektlegges hvordan helsetjenester gjennom sitt virke skal styrke menneskeverdet. I samtale med mennesker med rusproblem understekes i flere kapitler behovet for å reflektere over eget menneskesyn og møte pasientene med respekt og uten moralisme.

I kapittelet om rusmidlenes virkninger og skadevirkninger gis en god systematisk oversikt.

Å snakke med mennesker om deres bruk av rusmidler er vanskelig, men det er likevel nødvending i sammenhenger, også med oral helse. Av spesiell interesse for tannhelsepersonell er kanskje derfor kapittelet om tidlig intervensjon, hvordan man skal ha en konstruktiv samtale med personer som kommer akutt til sykehus. Tilsvarende kunne tenkes for pasienter som har akuttskader i munnhulen eller der det på annen måte kommer frem at pasienten har et helseskadelig bruk av rusmidler. Teori og eksempler på hvordan man kan bruke motiverende samtale for å endre alkoholvaner er godt og nyttig lesestoff.

Kapitler om behandlingstilbud og organisering av rusarbeid gir også tannhelsepersonell en oversikt som kan være nyttig dersom man ønsker å hjelpe pasienter videre. Vi har en etisk plikt til å henvise videre problemstillinger utenfor vår kompetanse

Som oppsummering må det fra et tannhelsefaglig perspektiv kommenteres at boken har en stor mangel ved å ikke inkludere tannhelseproblematikk men som et tilskudd til å øke kunnskap om rusproblematikk og få økt kompetanse om hvordan hjelpeapparatet fungerer kan den være nyttig, også for tannleger og annet tannhelsepersonell.