Valgets kval

Vi er ikke før ferdige med høstens kommune- og fylkestingsvalg, så er det valg igjen. I Tannlegeforeningen. Og politikerne er klare. De har formulert standpunktene sine, og vet hva de vil jobbe mest med, når og hvis de slipper til. Les mer om det i saken På valg i denne utgaven av Tidende.

Det ligger overveielse bak beslutningen om å si ja til et verv. Det krever, og det tar mye tid. Ofte tar det tid når du minst venter det. Her ligger kanskje valgets kval – skal, skal ikke? Hvis en ikke føler seg så kallet at det ikke er noe å lure på.

Ved tidligere valg i NTF har jeg fortalt om første gang jeg begynte å reflektere over hva det er som kommer på den politiske og medienes dagsorden, i hvilken rekkefølge, og hvordan beslutningsprosesser foregår. Og over arbeidsro for politikere på den ene siden, og deres behov for publisitet på den andre siden, og behovet hos folk flest for informasjon.

Temaet er behandlet i Maktutredningen, Rapporten om massemedier fra 1982, der Gudmund Hernes sier mye om hvor vanskelig og komplisert dette er, både fra samfunnets og politikernes perspektiv.

Når Gudmund Hernes legger i vei er det nesten ikke ende på elendighetsbeskrivelsen, på politikernes og samfunnets vegne. I en artikkel han kalte Det medievridde samfunn het det: «Politikken presenteres ut fra journalistiske formål, noe som fører til at politiske sammenhenger og kompliserte statsanliggender stykkes opp i dramatiske brokker som fanger medienes og publikums oppmerksomhet i korte øyeblikk. Oversikten går tapt mens den flyktige oppmerksomhet ledes mot dramatiske enkeltbegivenheter som ligger godt til rette for medienes overvåking. Arrangerte begivenheter fra utenomparlamentariske grupper trer frem i stedet for en mer omhyggelig avveiing av motstridende interesser. Vi får beslutningskriser når det gjelder å løse samfunnets langsiktige problemer.»

For mediene er det vel heller slik at det avvikende og sensasjonelle hele tiden må avveies mot hensynet til publikums tillit, tenker jeg.

Hernes snakket selvsagt om sånne politikere som lever av det. Rikspolitikere. Organisasjonspolitikere, som i Tannlegeforeningen, er noe annet. Og samtidig er det mye som er likt. Det er i hvert fall mye som tyder på at det er slutt på den tiden da Tannlegeforeningens politikere kunne jobbe i fred og ro, og få dekning i Tidende, kanskje bare når de selv ønsket det, og ellers så å si aldri bli nevnt, hverken i Tidende eller i andre medier.

Nå kan det dukke opp en sak de må ta tak i på kort varsel. Og saken kan være både vanskelig og kompleks. Eller det kan dukke opp spørsmål i det som oppleves som utide, om pågående prosesser. Fra medier, og fra medlemmer.

Det er slutt på den tiden da NTFs politikere kunne jobbe i fred og ro, og få dekning i Tidende, kanskje bare når de selv ønsket det, og ellers så å si aldri bli nevnt, hverken i Tidende eller i andre medier.

Som medlemmer vet dere at politikerne dere velger er tannleger som dere selv, og medlemmer av NTF, de også. Som politikere er de amatører, i ordets rette betydning: De lever ikke av det, de fleste av dem. De driver med det ved siden av å være tannlege, for å forbedre og trygge sin egen og andre medlemmers hverdag som tannlege, etter sin beste overbevisning. De blir også forhåpentligvis valgt med utgangspunkt i det de sier de står for og det de sier de vil jobbe for. Hvis de skal angripes må det være fordi de ikke gjør det de har sagt de skal gjøre, ikke fordi de ikke gjør som du vil. Ingen kan gjøre alle til lags. Det hører med til oppgaven å være politisk leder for dem man er uenig med også, og å være tydelig på hvem man er og hvor man står, hele veien.

Samtidig er dette noe de vil. De har valgt det selv. Politikk er noe folk driver med fordi de har noen mål, og fordi de mener de vet hvordan en best når målene.

Godt valg. Enten du velger selv, eller velger en representant som velger for deg.