Sjukdomsbyrden i Norge knyttet til tann- og munnsjukdommer

GBD har omfattet fire tann- og munnsjukdommer: karies i melketenner, karies i permanente tenner, periodontal sjukdom, samt tanntap og alvorlig tannløshet (heretter tannløshet). Helsetapsvekta for den enkelte av dem fremgår i tabell 1. Noen andre tann- og munnsjukdommer er klassifisert i kategorien andre munnsjukdommer (omfatter ikke kreft i munnhule eller leppe-ganespalte).

Karies har vært den mest utbredte sjukdommen i Norge (ca. 2 millioner individer i 2013, tabell 1). Helsetapet for tann- og munnsjukdommer i 2015 ble estimert til 21 879 år (95% usikkerhetsintervall: 13 784-32 599), opp fra 19 011 år i 2013, og utgjorde dermed 3,5 prosent av det totale helsetap i befolkningen (opp fra 2,9% i 2013). Av helsetapet for tann- og munnsjukdommer utgjorde tannløshet det største tapet (61%), påfulgt av periodontale sjukdommer (17%). Karies i permanente tenner utgjorde 9,3 prosent og primære tenner utgjorde 0,2 prosent. Helsetapet for tann- og munnsjukdommer totalt økte med 16 prosent fra 1995 til 2015, og økinga var ganske lik både for tannløshet, karies og periodontal sjukdom (2, 5). Helsetapet for hver av sjukdommene i 2013 fremgår i tabell 1. Nylig utgitte estimat for 2016 viser ingen øking i helsetapet for tann- og munnsjukdommer fra 2015 til 2016 (4).

Når det gjelder fordelinga mellom kvinner og menn, så var forholdet uendret fra 2013 til 2016. Rundt 53 prosent av det totale helsetapet for tann- og munnsjukdommer var blant kvinner. For tannløshet var 61 prosent av tapet blant kvinner, mens for periodontal sjukdom var andelen 42 prosent (2). Kjønnsspesifikke tall var ikke tilgjengelige for 2015.

Om man ser på aldersgrupper (siste tilgjengelig år er for 2013), så var helsetapet for tann- og munnsjukdommer størst i gruppa 50-69 år (42% av totalen). I den gruppa utgjorde tannløshet 61 prosent av tapet. Av det totale helsetap knyttet til tannløshet var 47 prosent blant innbyggere eldre enn 69 år. Helsetapet for periodontale sjukdommer var størst i aldersgruppa 50-69 år, men i gruppa 15-49 år utgjorde periodontale sjukdommer den høyeste andel av totalt helsetap (33%) (2). Det sjukdomsspesifikke helsetapet i den enkelte aldersgruppe fremgår i figur 1.

Diskusjon

Helsetapet i Norge for tann- og munnsjukdommer har økt betydelig siden 1995, men nesten hele økinga kan forklares med at levealderen har økt siden da (5). Det ujusterte tapet økte ganske likt både for karies i permanente tenner, tannløshet og periodontal sjukdom, noe som tyder på at folkehelsebyrden knyttet til disse sjukdommene vil fortsette å øke de nærmeste år - i takt med at befolkningen eldes. Globalt øker periodontal sjukdom i utbredelse, selv etter aldersjustering (3), og er den sjette mest utbredte av alle sjukdommer. Utbredelsen av periodontale sjukdommer i Norge er på vest-europeisk nivå, og på nivå med den velstående del av befolkningene i Nord-Amerika og Sørøst-Asia, men høyere enn i Oceania. Når det er sagt, kasusdefinisjonen er ikke enhetlig internasjonalt (6).

Senter for sykdomsbyrdes rapport for 2015 innbefattet ikke tall for den enkelte aldersgruppe, men for 2013 fremgår det at utbredelsen av tann- og munnsjukdommer er meget aldersavhengig. Disse talla gir et interessant innsyn i sammenhengen mellom alder og de ulike sjukdommene, og er dermed til nytte for målretting av forebyggende folkehelsetiltak. Hos barn er det karies og andre munnsjukdommer som dominerer, mens periodontal sjukdom og andre gir størst byrde i aldersgruppa 15-49 år. I aldersgruppa 70 år og eldre var kun 17 prosent av det totale helsetapet knyttet til periodontale sjukdom. Blant de som er eldre enn 49 år er tannløshet hovedårsaken til helsetapet (figur 1) (2). Når det gjelder periodontale sjukdommer ser det ut til at utbredelsen når toppen ved en noe høyere alder i Norge enn den gjør globalt (6).

Utbredelsen av tann- og munnsjukdommer er også kjønnsavhengig. Periodontale sjukdommer var mest utbredt blant menn, mens tannløshet var høyest blant kvinner, selv etter aldersjustering. Derimot er utbredelsen av karies jevnt fordelt mellom kvinner og menn. Utviklinga i Norge i tidsrommet 1990-2013 var ganske lik for kvinner og menn, så de observerte kjønnsforskjeller er ikke av ny dato (2).

Siden disse tann- og munnsjukdommene ikke er direkte dødelige, er det følgelig ingen tapte leveår knyttet til dem. Dermed er helsetapsjusterte leveår for disse sjukdommene identiske med estimata for helsetap, og estimata for helsetap kan betegnes som sjukdomsbyrden knyttet til den enkelte tann- og munnsjukdom.

Ubehandlet karies er den mest utbredte av alle sjukdommer både globalt og i Norge (2, 3), men siden plagene og helsenedsettelsen knyttet til karies, tannløshet og periodontale sjukdommer har ei relativt lav helsetapsvekt, så var helsetapet forårsaket av tann- og munnsjukdommer betydelig mindre enn for en del andre sjukdommer. I det totale folkehelsebildet i Norge i 2015 lå korsrygg- og nakkesmerter øverst (20,3% av det totale helsetap), mens tann- og munnsjukdommer var nummer åtte på lista med 3,5 prosent (5). I 2016 var andelen økt til 3,7 prosent (4). Sjukdommene som lå over tann- og munnsjukdommer på lista var mindre utbredt, men har en større alvorlighetsgrad og/eller lengre varighet. Det samme gjenspeiler seg i forholdet mellom karies og tannløshet. Førstnevnte var mye mer utbredt, men siden tannløshet regnes som mer alvorlig og har en lengre varighet gav tannløshet et større helsetap. Karies utgjorde dermed under ti prosent av det totale helsetap for tann- og munnsjukdommer. Forholdet mellom de forskjellige tann- og munnsjukdommene var ganske likt i Norge som det er globalt (3). Når man vurderer disse sjukdommene i helsetapsjusterte leveår, var de samlet ikke blant de 15 mest byrdefulle i Norge (2).

Fremstilling av ei gjennomsnittlig helsetapsvekt for tann- og munnsjukdommer er innviklet siden noen av disse ofte opptrer samtidig. Dermed kan man ikke simpelthen summere utbredelsene av dem. Anslag har gitt ei gjennomsnittlig helsetapsvekt for tann- og munnsjukdommer på 0,01 (2). Den anvendte helsetapsvekta for en sjukdom er ikke hugget i stein, og GBD justerer disse når funn i undersøkelser tilsier at den satte verdien ikke gjenspeiler folks oppfatning og opplevelse av sjukdommen, eller at denne endrer seg. Det vil si at den estimerte folkehelsebyrden knyttet til en sjukdom ikke endrer seg kun som følge av endringer i utbredelse og befolkningens alderssammensetning. Usikkerheten knyttet til målinger av folks oppfatninger av en sjukdom gjenspeiles i det estimerte usikkerhetsintervallet som fremgår for sjukdommens helsetapsvekt. En svakhet ved helsetapsvektene er at de i utstrakt grad baserer seg på folks vurderinger og rangeringer av sjukdommer og plager de selv kanskje ikke har erfaring med. En helsetilstand har flere sider ved seg, så respondenters vurdering av en sjukdom vil også påvirkes av hvilken vinkling man tar (2, 7). Når det gjelder tann- og munnhelse har det vært meget få studier i Norden av relatert livskvalitet (7).

Senter for sykdomsbyrde tar for seg det som måtte finnes av relevante utgivelser fra undersøkelser og studier i sine beregninger, men estimatet for folkehelsebyrden av en sjukdom blir ikke bedre enn den samlede kvaliteten på talla som legges til grunn. Følgelig er estimata for forskjellige sjukdommer av varierende kvalitet og presisjon, og både kvaliteten og presisjonen vil variere over tid. For eksempel ser man at det internasjonalt har vært anvendt forskjellige protokoller og kasusdefinisjoner i studier av alvorlig periodontitt, og det er ikke enighet om kun ubehandlet sjukdom skal måles, eller om både ubehandlet og tidligere sjukdom skal inngå (6). Internasjonalt ligger nok Norge langt fremme kvalitetsmessig for noen sjukdommer på grunn av våre nasjonale sjukdomsregistre, systematikken i klinisk rapportering, og den relativt oversiktlige og ensartede befolkning. Men for en del ikke-dødelige sjukdommer finnes det ikke tilstrekkelig tallgrunnlag fra Norge, og da benytter man talla i sammenlignbare land (2). Når det gjelder tann- og munnsjukdommer regnes tallunderlaget som godt i Norge for barn via KOSTRA, mens det for voksne og eldre er store svakheter siden det ikke finnes systematisk rapportering eller overvåking av populasjonen som oppsøker den private tannhelsetjenesta.

De estimerte endringene i helsetap for karies og periodontale sjukdommer mellom 2013 og 2015 kan tyde på svakheter i tallgrunnlaget (jf. tabell 1). Usikkerheten knyttet til helsetapsestimata for tann- og munnsjukdommer er rapportert til å være større for menn enn for kvinner (4). I tillegg til grundigheten og bruken av avanserte modeller, er styrken ved GBD-prosjektet at det anvendes ei enhetlig tilnærming på tvers av sjukdommer og sjukdomsfelt, noe som legger til rette for bedre sammenligning enn før.

Det er ei utfordring å beregne byrden av sjukdommer som også påvirker risikoen for andre sjukdommer, eller samspiller med andre sjukdommer. Blant annet inngår ikke effekten av tanntap når utbredelsen av karies beregnes (6). Karies kan for eksempel være første trinn på veien til tannløshet. Det er også studier som viser at det er en sammenheng mellom munnhelse (og munnhelsevaner) og en del andre sjukdommer og helsetilstander (8-13). Skulle tann- og munnsjukdommer øke risikoen for noen av disse, så vil den virkelige folkehelsebyrden av tann- og munnsjukdom være høyere enn det de fremkomne estimat tilsier.

Konklusjon

Estimat for sjukdomsbyrde bidrar med ny og viktig innsikt til tann- og munnsjukdommers rolle i det totale folkehelsebildet. Slike sjukdommer utgjør om lag 3 prosent av den totale sjukdomsbyrden i Norge. Selv om karies i permanente tenner er den mest utbredte sjukdommen både i Norge og i verden, viser beregning av helsetap at byrden av sjukdommen i et folkehelseperspektiv er relativt liten. Blant tann- og munnsjukdommer er det i stedet alvorlig tannløshet som utgjør den klart største byrden, og da særlig blant dem som er eldre enn 50 år.