Helsearbeider eller kosmetiker?

Er dere helsepersonell eller kosmetikere, spurte etikeren Bjørn Hofmann i sitt åpningsforedrag til Vestlandsmøtet i januar. Hans resonnement ledet til at det er et enten eller, og dermed ikke mulig å være begge deler, slik vi har hørt at også andre tenker, eksempelvis legene Henrik Vogt og Andreas Pahle, som gjestet NTFs landsmøte i 2018.

I den leiren faller alle forsøk på å argumentere for at kosmetisk behandling er noe en helsearbeider kan eller bør drive med på stengrunn. Det være seg autonomiargumentet, persontilpasningsargumentet, gråsoneargumentet, frisør- og tatovørargumentet eller minst skade-argumentet (Tidende nr. 10, 2018, s. 816-817). Samtidig sier Hofmann at det er mer estetikk i tannlegefaget enn i andre helsefag, og at det skaper situasjoner med vanskelige avveininger.

Som vi tidligere har sagt her: Å lindre, kurere og forebygge sykdom har tradisjonelt vært medisinens, og odontologiens mål. Og: Kosmetisk medisin og kirurgi, inkludert odontologisk, følger et annet mål, nemlig perfeksjonering eller forbedring av friske mennesker. Sentralt i innvendingene mot kosmetisk medisin er nettopp dette, at den retter seg mot friske mennesker, i et forsøk på å forbedre dem.

Til tross for dette legger norske myndigheter, ved Statistisk sentralbyrå (SSB), til grunn at tannlegene nettopp skal beskjeftige seg med mer kosmetisk behandling. Dette gjør de når de fremskriver behovet for ulike grupper helsepersonell, og sier at det er bruk for 1 500 flere tannlegeårsverk frem mot 2035.

Begrunnelsen til SSB er at de regner med at folk får bedre økonomi, og at etterspørselen etter kosmetisk tannbehandling dermed blir større.

Henger dette på greip? At det på den ene siden, fra de som beskjeftiger seg med etikk, advares mot å bevege seg over i det kosmetiske. Da er du ikke helsearbeider lenger. Da definerer du deg ut. Da er du noe annet. Da mister du tillit. Og på den annen side at norske myndigheter sier at det er behov for 1 500 flere tannleger i 2035 enn i 2012, fordi folk får bedre råd og vil ha mer kosmetisk behandling.

En viktig påminnelse, i denne sammenhengen, er at en profesjon, som tannlegene, er en gruppe som har fått rett til å utføre og selge en viss type tjenester i et samfunn. Profesjonen nyter betydelig autonomi samt økonomiske og andre privilegier i kraft av den tillit de har opparbeidet seg gjennom tekniske ferdigheter, kunnskap og etikk. Underforstått: Forutsetningen er at de holder seg på den smale sti.

Er dette så sære tanker at vi ikke skal bry oss om det, annet enn til fest, i betydningen anledninger som åpningen av Vestlandsmøtet eller når det diskuteres etikk på NTFs landsmøte. Og ikke til hverdags?

Noen av deltakerne på Vestlandsmøtet mente i hvert fall at slike tanker er altfor politisk korrekt, og helt umulig å forene med vanlig tannlegepraksis. Den ene la til at hun ser det som helt naturlig å injisere Botox på pasientene sine, hvis det er det de vil. – Det er mye bedre at jeg gjør det, enn at frisøren gjør det, mente hun. Så der er vi. Eller, vi er der også.

Mer om dette temaet i sakene Du blir det du gjør og Utdannes det for mange tannleger? i denne utgaven av Tidende. Samtidig presenterer vi del to av det nordiske temaet om sammenhengen mellom orale infeksjoner og generell helse, som vi håper er til nytte for helsearbeiderne.