Slimhinner

Slimhinnereaksjoner er ofte forbundet med usikkerhet om årsaker, differensialdiagnostikk og eventuell behandling. Spørsmålet om det kan være ondartet spøker gjerne i bakgrunnen.

Evelyn Neppelberg, spesialist i oral kirurgi og oral medisin, førsteamanuensis ved UiB og klinikkdirektør ved Øre-nese-hals-klinikken på Haukeland universitetssjukehus har følgelig et faglig nettverk som er et stykke fra det som allmenntannleger har.

Hun var innom flere av de ulike og varierte slimhinneaffeksjonene. Hun spurte gjerne pasienten først «Hva kan jeg hjelpe deg med?». Det ble vist mange eksempler på ulike tilstander, slik som tungeforandringer, leukoplakier, erythroplakier og sår. Disse kan ha mangfoldige årsaker, både lokale faktorer og som følge av bakenforliggende tilstander. Noen av tilstandene, for eksempel tungesvie, kan kanskje håndteres ved å ta bort munnpleieprodukter med SLS (natrium laurylsulfat).

Spørsmålet blir man hva man som allmenntannlege bør gjøre? Lesjoner som ser mistenkelige ut bør henvises, jo før jo heller, ikke kluss med slike lesjoner ved å ta biopsier, ble det sagt. Det er i virkeligheten snakk om en risikovurdering – det er ingen klare regler, men ofte sier man at «rødt betyr fare» og at lesjoner langt bak er mer suspekte. Fotodokumentasjon i journal er viktig slik at man kan følge forandringene over tid.

Simple aftøse sår og akutte hvite, ikke-avskrapbare lesjoner kan kanskje håndteres med et lokalt kortisonmedikament (Dermovat®), som Neppelberg nevnte i flere sammenhenger.

Munnslimhinnen må ses i sammenheng med hva resten av kroppen er utsatt for. Det er betydelig forskningsinnsats for å identifisere risiko for kreftutvikling, men det kliniske blikket er fortsatt viktig, og – ikke minst – at det er nettverk man kan søke hjelp hos.