Materiale og metoder

Det ble utarbeidet et enkelt skjema for bestyrerne på sykehjemmene i Oslo med fem spørsmål som kunne besvares med ja eller nei. Spørsmålene er gjengitt noe forkortet i tabell 1. Her ble det spurt om man hadde kjennskap til protesemerking før undersøkelsen og om den var blitt bedre etter undersøkelsen. Tannundersøkelsen av beboerne omfattet ikke opplæring om eller propaganda for protesemerking blant bestyrere og personale. Videre ble det spurt om det hendte på hjemmet at proteser kom bort og om det var vanskelig å finne eieren dersom man fant protesen. To spørsmål måtte besvares med tekst og gikk ut på om hvilke fordeler det ville gi personalet om protesen var merket og hvilke fordeler de tror det ville gitt beboerne. Dette var en del av undersøkelsen at tannforhold hos beboere på alders- og sykehjem i Oslo (3). Av 22 sykehjem ville 21 bestyrere delta. Det ble gjort manuell opptelling av svarene.

For tannlegene ble det sendt ut et spørreskjema til 1000 tilfeldig utvalgte tannleger i Norge etter liste fra Tannlegeforeningen. Dette skjedde i 2009, men er ikke tidligere blitt publisert. I alt kom det inn 573 svar. Det ble spurt om man hadde hørt om protesemerking og om dette var inkludert i deres undervisning under det odontologiske studium. Videre ble det spurt om hva merket skulle inneholde. Det ble spurt om det burde være et tilbud til alle protesepasienter eller om det kun skulle være ved nye proteser. Burde tannlegen informere og motivere pasienter som skal ha proteser for protesemerking. Tannlegen ble bedt om å oppgi alder og kjønn samt utdannelsessted. Dataene ble lagt inn i computer og analysert ved hjelp av SPSS statistikk programmet.

Prosjektet ble meldt til Norsk Samfunnsvitenskapelige Datatjeneste og ble godkjent av Personvernombudet for forskning ved Norsk Samfunnsvitenskapelige Datatjeneste i Bergen.

Resultater

Diskusjon

I første omgang må pasientene akseptere protesemerking og være villig til å betale for det. Dette er ikke undersøkt i foreliggende artikkel, men en interessant artikkel fra Chile viste at der hadde hele 98% av 53 intervjuede pasienter i alder hvor de kunne trenge proteser, aldri hørt om protesemerking. Allikevel ville hele 90,5% gjerne ha merkede proteser (5). Vi mener det er vist ved spørreundersøkelsen blant bestyrere på alders- og sykehjem i Oslo at det er et spesielt behov for protesemerking hos deres beboere som har proteser. Det samme kan være tilfelle for pasienter på sykehus. Der mister man ofte proteser i sengetøyet og de kan havne på vaskeriet. Noen protesebærere mister sine proteser andre i sammenheng og da er det mer sannsynlig at de kan få protesene tilbake om de er merket.

Man må spørre hvorfor tannleger ikke merker proteser. Det er merkelig siden tiltaket har mange fordeler for pasienten. Et argument kan være at det koster litt. Vanligvis er det tilsvarende en reparasjon. Et annet moment kan være at protesene ofte lages i Kina og da er det selvfølgelig vanskelig å få til en merking. Usikkerhet med hvordan det kan utføres, kan også være avgjørende faktor. Tidligere lærte studentene å merke proteser i Oslo. Det har man dessverre, uvisst av hvilken grunn, gått bort fra.

Det er noe merkelig at mange tannleger er positive til å merke proteser og likevel er nærmest ingen proteser merket. Hva kan være årsaken til dette? Mange proteser lages til eldre pasienter i Den offentlige tannhelsetjenesten. Her vil den instruks eller mangel på instruks som ledelsen gir for dette tiltaket, være avgjørende for hva tannleger gjør når de lager nye proteser. Vi oppfordrer Den offentlige tannhelsetjenesten til å ta opp om de skal tilby protesemerking. Det vil selvfølgelig koste litt, men likevel lite i forhold til prisen på en ny protese. Forholdene er noe lignende i Storbritannia hvor et fåtall av beboernes proteser på sykehjem var merket på tross av at 81% av intervjuede 119 spesialister i protetikk mente protesemerking var nyttig og 55% av de intervjuede sa de utførte dette rutinemessig (9). Dette kunne skyldes at proteser ofte utføres av tannleger uten erfaring og forståelse for betydningen av protesemerking. Forfatterne mente ansatte pleiere på sykehjem burde påse at protesemerking ble utført. Likevel viste det seg ved intervju at ingen av pleiepersonale ved 58 sykehjem kjente til protesemerking som nyttig for beboerne (9). I en artikkel hvor de foreslår at protesemerking burde være standard praksis, hevder forfatterne at tannlegene kan være en barriere mot protesemerking (10). I Sverige hvor tannleger skal tilby protesemerking, men pasienten kan be om å få slippe dette, hadde 47 prosent av protesebærere minst én protese merket ved en undersøkelse på sykehjem i Gøteborg. 464 beboere ble undersøkt og 46% var tannløse i begge kjever (8). En teknikk med å stanse inn personnummer og S i et stålstrips er beskrevet av Frykholm og medarbeidere (7). Dette synes å ha blitt standard i Sverige og refereres også til fra andre land.

Det er også synd at privatpraktiserende tannleger i liten grad merker proteser. Manglende kunnskap om hvordan det kan gjøres kan være en faktor. Her er jo undervisningen viktig. Det kan hende praktiserende tannleger mener friske eldre pasienter har liten bruk for protesemerking. Likevel kan pasientene komme til å miste protesene og det er også mulig de kan komme på sykehus hvor protesene kan komme bort. De fleste eldre havner før eller siden på omsorgsboliger eller sykehjem. Da kan det bli en fordel at protesene allerede er merket.

Kun 167 (29,5%) av tannlegene i vår spørreundersøkelse mente hadde hørt om protesemerking under studiet. Dette kan være i hovedsak tannleger med sin utdannelse i Oslo hvor man for en del år siden hadde dette som en del av det å lage en protese ved den propedeutiske undervisningen. På Island hvor protesemerking er en naturlig del av det å lage proteser ved tannlegeutdannelsen i Reykjavik, merkes mange proteser i praksis (11). En undersøkelse fra Storbritannina og USA viste at der underviste man studentene i protesemerking ved henholdsvis 67 og 86% av tannlegeskolene (12). Mange tannleger der er kanskje heller ikke motivert for å tilby slik merking til sine pasienter.. Hele 463 av de tannleger som svarte på vår undersøkelse, mente man burde informere pasienter om muligheten for å merke proteser og 459 mente man burde gi et slikt tilbud til alle pasienter. Ikke alle tannleger i Norge fikk spørreskjemaet og bare vel halvparten av de som fikk spørreskjemaet svarte. Det er mulig at de som ikke svarte, kanskje heller ikke hadde innsett fordelen ved protesemerkingen. De tilbyr neppe protesemerking eller utfører dette. Likevel var det påfallende at så mange tannleger var positive til tiltaket.

Konklusjoner

Behovet for protesemerking, spesielt på sykehjem, er dokumentert her. Når man i tillegg vet at dette kan være svært nyttig ved identifisering, burde tannlegene tilby og ev. sørge for at proteser ble merket. Det er i dag færre pasienter enn tidligere som får proteser, men det hjelper ikke den enkelte protesepasient at andre har sine egne tenner.

Det er skuffende at selv om mange tannleger er positive til protesemerking, blir dette ikke utført. Dette kan delvis skyldes usikkerhet med hvordan merkingen kan utføres. Man burde derfor innføre praktisk protesemerking som et moment ved tannlegeutdannelsen både i Bergen og Tromsø og gjeninnføre dette i Oslo. Selvfølgelig burde man også tilby pasientene protesemerking ved de odontologiske fakultetene i Norge. Tannlegeforeningen kunne også være positiv til tiltaket og anbefale dette. Man har tross alt også anbefaling fra FDI om protesemerking (13), men det er kanskje glemt i dag.

Tannbehandling av beboere på alders og sykehjem utføres i dag av Den offentlige tannhelsetjenesten. Skal man få opp antallet merkede proteser på slike institusjoner er det ikke noe annet som kan virke enn at denne tannhelsetjenesten bestemmer at motivering for og gjennomføring av protesemerking skal utføres. Her vil det ikke koste noe ekstra for pasientene, men være et verdifullt tiltak. Skal dette bli en realitet, må lederne i Den offentlige tannhelsetjenesten innse verdien av protesemerking og bestemme at det skal utføres. Det er ellers vanskelig for en enkelte offentlig ansatte tannlege å gjennomføre dette på egenhånd.

Protesemerking og en enkel anbefalt teknikk

Merking av proteser er enkelt å utføre i forbindelse med at de blir laget. Det er beskrevet mange ulike metoder (14,15,16). Den vanlige anbefaling i Norge er å merke protesen med et stålbånd med eierens fødselsnummer og en N til slutt (17). Det har også vært foreslått å bruke titan som er testet og ikke smeltet ved opp til 1500 grader (18). Alternativt kan det skrives inn på et lite papir og dekkes med klar akryl (17,19). Merkingen kan også utføres på gamle proteser og det anbefales spesielt for pasienter på institusjoner. I det senere har det blitt argumentert for å legge in elektroniske chips med personopplysninger. Slike kan også legges inn i tenner eller under fyllinger, men har vel også fått liten utbredelse og vil være relativt dyrt (15). Merke med barrkoding har også vært foreslått (15,20).

Protesemerking kan enkelt utføres på protester når de lages. Tekniker kan sparre ut en nisje i den ikke polymeriserte akrylen og legge inn protesemerket og dekke med klar akryl. Det samme kan gjøres i ferdige proteser og kan sågar utføres av tannlegen om han/hun har klar akryl. Det ideelle er å risse eller gravere inn fødselsnummer samt N for Norge på et stålbånd. Disse bevares best ved en brann. Tidligere var matrisebånd god egnet til dette. Nå har de blitt så tynne så de er noe dårligere egnet (figur 1). Det vil for de fleste formål være tilstrekkelig å skrive ut fødselsnummeret på et papir som så legges inn i nisjen og dekkes med klar akryl. Dersom man vi ha et estetisk godt resultat kan man bruke rosa papir og rød skrift (figur 2). Dette brenner imidlertid lettere opp ved branner. Ved de flest, også sterke branner, bevares likevel de lingvale deler av protesene bra da de er godt beskyttet av bløtvev og kjevebein. Det er svært sjelden disse deler av en protese brenner opp ved en brann. Der bør man også plassere protesemerket.