Er tannleger en fare for rettssikkerheten?

Tor Langbach stiller et ubehagelig spørsmål i Tidende nr. 11, 2021 (1), og alle tannleger som påtar seg sakkyndigoppdrag, uavhengig av oppdragsgiver, må ha denne overskriften i bakhodet når de uttaler seg.

Langbach kan nok ha rett i at sakkyndigoppdrag ikke er det tannleger flest har mest erfaring med, det er imidlertid premisser i teksten jeg ikke forstår: For det første mener han at økningen i tannlegeerklæringer fra barnehusene er urovekkende. Personlig har jeg ingen kjennskap til praksisen, men at det kommer en økning når man innfører en undersøkelse som ikke tidligere fantes er naturlig. Det hadde kanskje vært større grunn til uro dersom innføringen av en slik rutine ikke førte til funn eller meldinger. En annen sak er påstanden om at «tannleger som utgangspunkt er behandlere, og ikke har utdanning eller opplæring i rollen som sakkyndig.» Dette er feil. Tannleger opptrer som sakkyndige i en rekke saker. Identifiseringer og andre rettsodontologiske undersøkelser er kanskje de mest kjente eksemplene utenfor odontologimiljøet, og rollen som sakkyndig inngår i grunnutdanningen av tannlegestudenter. Et antall tannleger tar også tilleggskurs i temaet i regi av blant andre Norsk pasientskadeerstatning (NPE), universitetene og rettsodontologiske/rettsmedisinske organisasjoner.

Som Langbach bemerker vil tannlegeerklæringene fra barnehusene kontrolleres av Den rettsmedisinske kommisjon (DRK). Det hadde vært nyttig å få opplyst antallet erklæringer som ikke passerer denne kvalitetssjekken. Jeg er helt enig i at dersom andelen er høy gir det grunn til bekymring og selvransakelse, men at antallet erklæringer som undersøkes av DRK øker kan jeg ikke forstå er urovekkende i seg selv. At den sakkyndige tannlege skal kjenne til relevant forskning og klinikk innen fagfeltet er selvsagt, og alle funn må, slik det undervises, tolkes med varsomhet og innenfor eget kompetanseområde.

Overvurdering av egen og fagfeltets kunnskap kan, som Langbach skriver, absolutt forekomme, og således er innlegget en meget nyttig påminnelse. Men vi har også en plikt til å «si ifra» og må ikke underkommunisere kliniske funn og faglig baserte mistanker. Det siste vil også være en fare for rettssikkerhet