Svar:

Oppdragstakermodellen er en avtale om kjøp av tannlegetjenester, mellom en praksiseier og en selvstendig næringsdrivende tannlege (heretter oppdragstaker).

Praksiseier sender faktura til pasienten for pasientbehandling utført av oppdragstaker, og pasienten skal betale til praksiseiers konto. Fordringen mot pasienten blir i sin helhet ført til inntekt i praksiseiers regnskap når behandlingen blir utført. Praksiseier må dermed også tapsføre hele beløpet. (Da nulles den fordringen ut.)

Oppdragstaker får honorar fra praksiseier først når pasienten har betalt for behandlingen. Når pasienten ikke betaler, får oppdragstaker ikke betalt for jobben som er gjort. Oppdragstaker har ikke et krav mot praksiseier (en inntektsført fordring), og har derfor heller ikke noe å tapsføre i sitt regnskap.

Siden praksiseier ikke har betalt honorar til oppdragstaker av det beløpet som tapsføres, reduseres praksiseiers kostnader (andel av tapet). Det reelle tapet deles med andre ord mellom praksiseier og oppdragstaker.

At oppdragstaker har økonomisk ansvar og risiko for betalingsmislighold, er en konsekvens av at vedkommende er selvstendig næringsdrivende. Oppdragstaker kan ikke inndrive pasientfakturaer fra praksiseiers virksomhet, og bærer derfor ikke all risiko for pasientfordringer som ikke lar seg inndrive.

Dette er annerledes i leietannlegemodellen, hvor pengestrømmen går motsatt vei. Leietannlegen sender faktura til pasient, og pasient betaler til leietannlegens konto. Leietannlegen betaler leie til praksiseier av innarbeidet pasienthonorar, uavhengig av om pasienten betaler. Leietannlegen bærer all risiko for betalingsmislighold, men kan til gjengjeld inndrive egne fordringer direkte overfor pasient og ev. tapsføre hele beløpet i sitt regnskap.