Varierende tannhelse

Arbeidsperioden var på fire til seks uker med deltakelse i ulike arbeidsoppgaver. Grønningsæter fikk ansvaret for å etablere en tannklinikk i de bygningene sykehuset hadde til disposisjon. Klinikken har siden stort sett vært bemannet med personell utenfra, blant annet av en av Grønning­sæters gamle studenter fra i Bergen. De fleste tannlegene som jobber der er tyske, mens hjelpepersonellet er nepalske.

– Vi besøkte også skoler hvor vi kartla tannhelsen til elevene. Da var vi som regel tre personer som fikk hver vår kø. Til sammen kunne det være et par hundre barn. Hvis de trengte behandling ga vi dem adressen til sykehuset. Tannhelsen til nepaleserne er veldig varierende. Det var en god del trekking av tenner på grunn av periodontitt, i tillegg til fjerning av tannstein, og instruksjon i god munnhygiene, sier Grønningsæter.

Han forteller om et samfunn basert på primitiv jordbruksdrift. Små og store jordskjelv og jordras forekommer relativt hyppig, og mange steder er veiene i en bedrøvelig tilstand. Landskapet er bratt og karrig, og ligger høyt over havet. Likevel produserer landsbyen to avlinger per år, en med ris og en med poteter.

– Takket være bruk av vannkraft fikk de strøm på begynnelsen av 1950-talleet. I løpet av perioden jeg var der, fikk de vannledninger og med det mulighet til å vanne avlingene. Kvinnene bar, og mennene gikk ved siden av. Jeg ble fortalt at området rundt Katmandu, som ligger på rundt 1 200 meter over havet, muligens var det vi kjenner som Edens hage, sier han.

Et pionérarbeid

Grønningsæter er i dag pensjonist etter 40 år som amanuensis ved Odontologisk fakultet i Bergen og overtannlege ved kjevekirurgisk avdeling ved Haukeland sykehus. Under sine opphold i Nepal var han stort sett med som assistent for Hans-Dieter Pape på operasjonsstuen.

– På den andre turen min nedover opererte vi 34 leppe-kjeve-gane-spalter i løpet av fire uker. Produksjonen i Bergen ligger på mellom 50 og 60 per år. Frekvensen av misdannelsene er vel omtrent lik for Nepal som for europeiske land, men sykehuset i Sankhu var det eneste som tilbød denne typen behandling. Det var et pionérarbeid, og en opplevelse å få være med på, sier Grønningsæter.

I løpet av 20 år har SKM-Hospital i Sankhu utført 21 200 operasjoner i sykehuset og 3 820 operasjoner ute i campus i ulike landsdeler. 58 000 pasienter har fått behandling i tannklinikken, og sykehuset har til sammen tatt imot og hjulpet 180 000 ambulante pasienter.

Livsfarlige primuser

Den andre hovedgruppen pasienter var kvinner kom inn med sekundære brannskader på brystet, halsen og i ansiktet. Kvinnene tok seg av matlagingen, og skikken tilsier at de skal dekke skuldrene, gjerne med tynt, flagrende stoff, som dessverre også er svært brennbart. Primusene de bruker er ofte velbrukte, og hvis de eksplodere, kan klærne til kvinnene ta fyr og forårsake store brannskader.

– Det var en del groteske tilfeller. Plastikkirurgene fra sykehuset forsøkte å løsne arrene som i mange tilfeller gjorde så de knapt kunne bevege munnen og ta til seg føde på vanlig måte. Mange fikk rett og slett løsnet haken fra brystet. To tyske damer jeg jobbet sammen med, startet et firma som utviklet en enkel, trygg ovn laget i steingods og leire. De reiste rundt og holdt kurs slik at ovnene kunne produseres lokalt. Den blir heldigvis mer og mer populær, og vil forhåpentligvis utkonkurrere primusene på sikt, sier Grønningsæter.

Han hadde sin siste arbeidsferie i Nepal i 2017. Da var etableringen av SKM-Hospital i Sankhu kommet så langt at en overvekt av legene og sykepleierne som jobbet der kom fra Nepal. Mange av dem hadde sin grunnutdannelse fra Moskva, noen fra Kina og noen fra India. Ved sykehuset fikk de en spesialistutdannelse i plastisk kirurgi, spesielt i leppe-kjeve-gane-spalte.

Står nesten på egne bein

– De er fortsatt avhengige av utenlandske team, men nå står de i mye større grad på egne bein. Amerikanerne som var inne før sykehuset ble etablert, kom med store team og mye utstyr, og innredet midlertidige sykehus i tilgjengelige bygg, for eksempel skoler. De opererte mange, men ble ikke værende lenge nok til å ha etter­kontroller. Det var en stor fordel å få et permanent sykehus som kunne følge opp pasientene i ettertid, slik det egentlig kreves, sier han.

Etter at selve arbeidsferien var over, var det vanlig å plusse på noen dager ekstra slik at man fikk tid til å se seg litt rundt i dette vakre landet ved foten av Mount Everest. Da Grønningsæter var nedover for andre gang, planla han en ukes fjelltur på slutten av oppholdet, men ble dessverre syk.

– Jeg kan derfor ikke skryte på meg å ha vært høyere enn cirka 3 000 meter over havet, og der driver de jo fortsatt jordbruk. Men jeg har veldig lyst til å dra en tur tilbake. Jeg har så mange gode minner fra tiden i Nepal, og er veldig glad for at jeg fikk være en del av det flotte miljøet på sykehuset til og fra gjennom alle disse årene, sier han.