Hva er samfunnsproblemet?

Det er snart høst og studiestart. Av de som er kommet inn på odontologistudiet ved de tre norske lærestedene er bare så vidt over 20 prosent menn og rett under 80 prosent kvinner. Et samfunnsproblem, sier Akademikerne, om den store kvinneandelen på de lange helseutdanningene, medisin, psykologi og odontologi. Fordi du og jeg i fremtiden ikke vil kunne velge hvilket kjønn behandleren vår skal ha.

Er det dét som er samfunnsproblemet?

Er det ikke heller det at gutter ikke gjør det like godt på skolen som jenter, og konsekvensene av det, som er problemet? At gutter sakker akterut allerede de første skoleårene. At skolen er bedre tilpasset jenter enn gutter. At langt færre gutter enn jenter fullfører videregående skole, og at gutter som fullfører oppnår dårligere resultater og taper i konkurransen om studieplassene.

Det er dette diskusjonen handler om. Fra tid til annen, og nå igjen – blant annet i Dagsnytt 18 den 3. august – i forbindelse med tallene fra Samordna opptak, som viser hvem som er kommet inn på høyere utdanning høsten 2022.

Den ene debattanten tar til orde for at nå skal det være guttas tur, i betydningen sett inn tiltak nå, fremfor å vente 20-30 år når problemet har vokst seg større. Mens den andre debattanten sier noe om at det ikke kan bli guttas tur før styrerommene i næringslivet har fått større kvinnerepresentasjon.

Jeg er enig med førstnevnte. Jeg tror det er på høy tid med tiltak, før konsekvensene av en skole som passer bedre for jenter enn gutter blir for store.

Og det skal ikke være guttas tur i stedet for jentenes. Det skal være alles tur. Gutter og jenter skal trives, lykkes og gis muligheter. Dét synes alle å være enige om. Hvordan det gjøres er det ikke like stor enighet om.

Og nå i høst begynner nye små folk på skolen, uten at noe er endret. Jeg får prøve å ikke tenke så mye på det.

Det er nok av andre ting, som jeg også kan la være å tenke på hele tiden.

Det som er fint er å komme tilbake etter en lang ferie og møte folkene mine igjen, og høre og fortelle om sommerferiens opplevelser og prøvelser. Kolleger, naboer, venner og familiemedlemmer jeg ikke har feriert med dukker opp på nytt.

Og etter en kortere eller lengre avkobling fra jobbens, studiets, skolens og tilværelsens mange oppgaver og hverdagslige rutiner, er vi mer eller mindre klare til å ta fatt på nytt. Kanskje med litt startvansker, fordi vi har vært så til de grader koblet fra.

Jeg trives i denne fasen. Uthvilt, og litt desorientert. Husker ikke helt hvordan det var med det ene og det andre. Noen kaller det feriesløvhet, og sier at det er nesten farlig å komme så til de grader ut av ting. Jeg er ikke redd for det. Jeg liker det faktisk veldig godt, og er tilbøyelig til å tro at det er sunt.

I denne utgaven av Tidende gir vi våre forhåpentligvis uthvilte og kanskje kunnskapshungrige lesere en solid dose faglig påfyll, med to vitenskapelige artikler, som begge blant annet tar for seg sider ved tannbehandlingsangst.

I tillegg har vi møtt lederen ved Institutt for klinisk odontologi ved Universitetet i Bergen, som har nytt å fortelle fra det lærestedet. Blant mye annet lesestoff.

Det er bare å komme seg ut av feriedvalen, egentlig.

Pasientene dukker vel også opp, en etter en. Det nytter ikke å feriere lenger, da.

God høst, da, dere. Med friskt mot. Håper jeg.