Hva er solidaritet?

Sist helg deltok jeg i et filosofikurs. Innledningsvis snakket vi om verdier. Hvilke verdier danner grunnmuren i mitt liv, skulle vi tenke på og si noe om. Eller sagt med andre ord: Hvilke ledestjerner navigerer jeg etter?

Ærlighet, åpenhet, nysgjerrighet og mot svarte vi, blant annet. Fine ting, bevares. Og jeg gjespet litt. Det er så vanlig for tiden. Alle sier det samme. Selvrealiserende og individualistiske ting, til dels. Samtidig fant jeg ikke på noe særlig annet selv.

– Solidaritet, kom det fra en litt eldre kursdeltaker.

Det er et ord det er lenge siden jeg har hørt. Gammelt nytt, på en forfriskende måte.

Hun som sa det fortalte også at hun hadde sagt ordet til en forsamling ganske unge mennesker for en stund siden. De kjente knapt til ordets betydning, fortalte hun videre.

Det handler om samhørighet og samhold mellom individer eller grupper av individer, og er ofte brukt i faglig og politisk kamp på venstresiden og i forbindelse med støtte til undertrykte i andre land, og kanskje særlig i den såkalte tredje verden, sier Store norske leksikon. Og videre:

I sosiologien ble begrepet særlig kjent gjennom Émile Durkheim. Han anså solidaritet som en nødvendig forutsetning for at et samfunn skulle bestå, og beskrev to typer av solidaritet: mekanisk og organisk. Mekanisk solidaritet kjennetegner tradisjonelle samfunn, hvor arbeidsdeling er lite utviklet, hvor storfamilie og tette samfunn dominerer. Organisk solidaritet kjennetegner samfunn med større grad av arbeidsdeling og differensiering, der nettopp yrkesspesialiseringen skaper en følelse av gjensidig avhengighet mellom samfunnsmedlemmer, som hver for seg har ulike oppgaver.

Solidaritetsbegrepet står sentralt innenfor etikk, teologi og psykologi. Studier av solidaritetens effekter, eller fraværet av egeninteresse i menneskelige valg, opptar også forskningen innenfor samfunnsøkonomien og sosiologien.

Sosiologen Alfred Vierkandt (1969) definerer solidatitet som «sinnelaget til et fellesskap med sterkt indre samhold» og som «samholdsfølelsen som kan og bør slå ut i praktisk handling».

Solidaritet innebærer en grunntanke om å handle ut fra mer enn egeninteresse – å foreta valg utfra deres konsekvenser for andre eller for å dekke andres behov. Ved å gi avkall på (kortsiktig) egeninteresse skal handlingene skape kollektive verdier for flere. Mange vil hevde at solidaritet ligger til grunn for både velferdsstaten og for privat forsikring som alternativ til denne.

Velferdsstaten innebærer en institusjonalisering av en rekke grader av solidaritet på samfunnsnivå, eksempelvis gjennom arbeidsløshetstrygd og folketrygd, eller offentlig helsevesen (forsikringstanken). En utbredt kritikk av velferdsstaten er at slike ordninger flytter det solidariske ansvar bort fra enkeltindividet, og over til en upersonlig stat som i økende grad ivaretar individets solidaritetspikt. Mot en slik institusjonalisert solidaritet står alternativet hvor frivillige organisasjoner eller pårørende selv tar på seg mer av velferdsbyrden, utfra et personlig (ektefølt) ønske om å handle solidarisk, skriver Wikipedia.

Det er kanskje det som skal skje når vi skal ta økt ansvar for egen alderdom. Individets solidaritetsplikt skal vekkes?

Og hvis den upersonlige staten skal ta økt ansvar for tannhelsetjenestene, da skjer det det motsatte?