Uverdig finansieringsordning av tannhelse

I min praksis som tannlege gjennom snart 27 år er min erfaring at tannhelsen i befolkningen generelt er god, og at mine pasienter lever lengre med egne tenner. Av og til møter jeg pasienter med alvorlig sykdom i tenner eller munnhule, med ditto følgende stort behandlingsbehov. Av disse er det noen ganger sammensatt hvorfor det er blitt slik – mye mer enn bare for mye sukker og for lite tannpuss.

Pasientene opplever sykdom av ulik alvorlighetsgrad – og vårt helsevesen sørger heldigvis for å behandle og redde pasienter som ellers ville opplevd lang og alvorlig sykdom, noen med dødelig utfall. Mange pasienter sliter psykisk, ofte kombinert med rusproblematikk. Denne pasientgruppen får ofte god hjelp i helsevesenet, og mange kommer seg fint videre i livet. Tennene derimot, bærer ofte sterkt preg av prøvelsene pasienten har vært utsatt for. I Norge har vi et system der grunnprinsippet er at voksne skal betale sin tannbehandling selv. Dersom man har alvorlig sykdom som direkte påvirker tennene eller man har så dårlig tannhelse at det er fare for somatisk sykdom, kan man få deler av tannbehandlingen dekket av Helfo – etter et komplekst regelverk i stadig endring. Vi må da dokumentere at pasienten kvalifiserer til ett av de 15 mulige «innslagspunktene» i regelverket. Alternativt kan pasienten få dekket deler av tannbehandlingen etter søknad til NAV, dersom økonomien er svært dårlig.

Så møter man av og til pasienter som ikke faller inn under noen av disse sikkerhetsnettene. Som har store tannhelsemessige utfordringer, ofte ledsaget av smerter, funksjonsproblemer og redusert sosial aktivitet med stigmatisering som følge av problemer i munnhulen. Som ikke passer inn i statens system for «synd & skyld» – der det i alle tilfeller skal være en gitt sammenheng mellom dårlig kosthold eller dårlig munnhygiene og dårlig tannhelse, eller en definert sykdom som gir dårlig munnhelse. Pasienten i dette eksempelet har hatt alvorlig somatisk sykdom det siste året med hospitalisering og mange medikamenter. Per i dag bruker pasienten ingen medikamenter og er frisk. Bortsett fra i munnhulen. Som er et lite katastrofeområde.

I mitt hode er dette ikke annet enn blodig urettferdig.

Sist pasienten hadde en generell undersøkelse med røntgen var for fem år siden (desember 2017). Da var det lite unormalt å bemerke i forhold til hva man kan forvente av en person i femtiårene med en del tidligere behandling utført: en rotfylt tann og fire kroner i tillegg til noen tidligere amalgam- og komposittfyllinger. I mellomtiden var pasienten innom klinikken et par besøk i forbindelse med at den rotfylte tannen frakturerte. Riktignok ble recalls avbestilt i perioden. I desember 2022 skjedde henvendelsen som følge av bekymring for sentralene i overkjeven som «har noen flekker og små brudd». I min samtale med pasienten kommer det frem at det siste året har vært preget av alvorlig somatisk sykdom med flere sykehusopphold. Pasienten er blitt behandlet for indremedisinsk sykdom i bukspyttkjertel, lever, hjerte, og fått en rekke medikamenter i forbindelse med sykehusbehandlingene. På undersøkelsestidspunktet er vedkommende frisk og bruker ingen medikamenter. Ved undersøkelsen diagnostiseres det mye(!) og alvorlig karies: primærkaries, sekundærkaries, karies langs gingivalranden og ringkaries – på nær sagt alle tenner. Det er bløt, gul karies lingualt i underkjevens front. En klar indikator på at noe er riv ruskende galt. Det er lite plakk og generelt tilfredsstillende plakk-kontroll. Pasienten har ingen somatisk sykdom nå. Det er ingenting i kostanamnese eller livsstil som skulle tilsi høy kariesrisiko. Ingen munntørrhet. Det er ingenting som tyder på at medikamentene gir munntørrhet eller på andre måter direkte skader tennene. Pasienten er ikke rusmisbruker, har ingen psykiske lidelser og er vel fungerende i full jobb. En oppegående person på alle måter uten spesielt dårlige kostholdsvaner eller munnhygiene. Og selv om det ikke hadde blitt pusset tenner og spist sjokolade på sengen hver kveld, skulle det godt gjøres å få et slikt katastrofeområde på fem år.

Jeg har klødd meg i hodet. Lest medikamentlister om og om igjen. Bedt om epikrise fra sykehuset. Studert gamle røntgenbilder i «håp» om at noe er oversett tidligere. Lest «Det gule heftet» (Rundskriv til folketrygdloven § 5-6, § 5-6 a og § 5-25). Det er ingen åpenbar årsak til pasientens katastrofale tannstatus. Min mistanke om at dette er som følge av alvorlig systemsykdom hjelper absolutt ingenting. Det er ingen «innslagspunkter» som tikker inn – pasienten er «frisk» på undersøkelsestidspunktet hos meg. Og må betale nødvendig tannbehandling selv. Med en nøktern behandlingsplan vil det beløpe seg til minimum kr 100 000.