Imm. Ottesen

Vor populære kollega professor Imm. Ottesen fyldte den 7. juni 50 år.

Det er sagt om denne alder at det er manndommens beste aar, og faa er det vel som bedre bekræfter denne karakteristik end vor avholdte ven og kollega Ottesen. Ti for dem som kjender Imm. Ottesens daglige «leben und treiben» er det med beundring og forbauselse man iakttar hvor meget denne mand kan række saavel av arbeide som dyrkelse av mange andre gjøremaal f.eks. fagliteratur, skjønliteratur, foreningsarbeide, studiereiser og ikke minst som sportsmand og friluftsmenneske. Men saa begynder han ogsaa altid sin arbeidsdag hver morgen kl. 8 o.l. Han er i det hele tat en utmerket type paa en arbeidsom og energisk kollega og et lysende eksempel for os alle….

Personaliaspalten i Tidende nr. 5, april, 1924

Honorarutvalgets arbeide

Pressen har i den senere tid vist en stigende interesse for tannlegenes honorarberegninger og N.T.F.’s arbeide med innføringen av en veiledende tariff. Det synes da naturlig for Honorarutvalget å gi N.T.F.’s medlemmer en foreløpig orientering om sin virksomhet slik at de kan bli mer fullstendig informert enn det vanlige publikum. Utvalgets forslag ventes for øvrig å foreligge sommeren 1974.

For å belyse representantskapets vedtak om å la utarbeide veiledende takster for tannbehandling, bør man gå tilbake til den innstilling Helsepersonelkomitéen avga i 1967. Som et tiltak for å jevne ut forholdet mellem offentlig og privat tannlegepraksis anbefalte komtéen at det ble opprettet en «normaltariff for tannleger» som også skulle gjelde folketannrøkta. …

Tidende nr. 4, april 1974

Duell på kirurgisk avdeling

Historien hendte på fjerde året av studiet (i 1983). Vi hadde for første gang i studiet tjeneste på avdeling for kirurgi og oral medisin. …

Uten å tenke videre over det, hadde jeg plassert begge hendene solid ned i bukselommene. Dette var strengt forbudt på avdelingen, ikke minst av hygieniske grunner. Plutselig ser jeg Professor Aas komme mot meg med et olmt blikk. Han stopper et par meter fra meg og stirrer meg rett inn i øynene. I stedet for å be meg ta hendene opp av lommene, prøver han med non-verbal kommunikasjon. Han putter hendene i lommene sine og trekker dem opp, gang etter gang. Jeg fikk en assosiasjon til gamle Westernfilmer, der revolvermenn gjorde opp sitt mellomværende i tøffe dueller ved daggry. Den som trakk raskest, overlevde.

Etter at Aas hadde trukket seks, syv ganger, føler jeg det høyst betimelig å reagere på et eller annet vis. Plutselig trekker jeg høyre hånda opp av lommen, peker mot Aas med pistolgrep og sier pang, pang! …

Johan Øiestad, Notabene-spalten, Tidende nr. 4, april 2014