Originalartikkel

Originalartikkelen er tilgjengelig som Open Access på: http://doi.org/10.3390/app132111758:

Frigaard JM, Hynne H, Jensen JL. Development and Proposal of a Novel Scoring System to Classify Dry Mouth Severity. Appl Sci. 2023; 13(21): 11758.

Klinisk problemstilling

Munntørrhet er et vanlig problem i den norske befolkningen, spesielt for pasienter som bruker mange medisiner, har Sjögren’s eller non-Sjögrens syndrom eller som er bestrålte grunnet hode/halskreft. Avdeling for oral kirurgi og oral medisin ved Det odontologiske fakultetet i Oslo, har lang erfaring med forskning relatert til pasientgrupper med uttalt munntørrhet, blant annet gjennom Munntørrhetklinikken som ble opprettet der i 2015. Ved Munntørrhetklinikken har ulike metoder blitt brukt til å bedømme pasientrapporterte plager, kartlegging av kliniske funn og måling av sekresjon av ustimulert og stimulert saliva. Data innhentet ved Munntørrhetklinikken fra forskjellige pasientgrupper har dannet grunnlaget for dette nye verktøyet, Dry Mouth Severity Score (DMSS). Vårt overordnede mål har vært å utvikle en metode for å diagnostisere alvorlighetsgraden av tilstanden og bedømme sykdomsbyrden.

Hvorfor er det viktig å forske videre på denne kliniske problemstillingen?

Den eldre delen av befolkningen i Norge vil øke i årene fremover, og mange vil være multimedisinerte med høy risiko for munntørrhet. Det vil derfor bli et økende behov for symptomlindrende munntørrhetprodukter. Dagens produkter er ikke gode nok, så utvikling og klinisk utprøving av nye produkter er nødvendig. DMSS er et presist verktøy for å bedømme subjektiv og objektiv alvorlighetsgrad av munntørrhet, og kan brukes ved inklusjon av studiedeltagere til klinisk utprøving av nye produkter. Ved å standardisere metoden for inklusjon av pasienter til kliniske studier vedrørende munntørrhetprodukter vil sammenlikning av resultater fra forskjellige studier forenkles.

Beste kliniske praksis og forståelse

Det er ingen beste kliniske praksis når det gjelder inkludering av pasienter til kliniske studier vedrørende produkter mot munntørrhet. En gjennomgang av litteraturen viser at det blir brukt et vidt spekter av kriterier basert på blant annet diagnose, alder og egenvurdering. Det finnes flere ulike metoder for å vurdere graden av xerostomi og hyposalivasjon, men det er ingen metode som inkluderer både xerostomi og hyposalivasjon. I daglig klinisk praksis vurderes xerostomi ut ifra pasientens tilbakemelding, mens hyposalivasjon vurderes i tilfeller med økt kariesaktivitet og tørre slimhinner, og diagnostiseres ved måling av spyttsekresjon. Detaljerte undersøkelsesmetoder kan brukes til forskningsformål, men er tidkrevende og krever kalibrering. For screening av mulige deltagere til kliniske studier, er det behov for enklere og mindre tidkrevende verktøy. Med DMSS kartlegges fem parametere; to sett av spørsmål for å vurdere pasientrapporterte munntørrhetsplager (General Xerostomia Question – GXQ, og Summated Xerostomia Inventory – SXI), og en standardisert klinisk undersøkelse (Clinical Oral Dryness Score – CODS), samt måling av ustimulert og stimulert spyttsekresjon for objektive mål for hyposalivasjon.

Utfordrer eller bekrefter funnene gjeldende kliniske praksis eller forståelse?

DMSS foreslås som standardisert metode ved inklusjon av pasienter til kliniske studier vedrørende munntørrhetprodukter, og utfordrer således dagens kliniske praksis ved slike studier, hvor et vidt spekter av forskjellige metoder ses brukt som inklusjons kriterier.

Hvordan kan funnene bidra til bedre pasientbehandling eller klinisk forståelse?

I kliniske studier vil en bekrivelse av studiedeltagere DMSS forenkle sammenligning av tiltak og produkter som skal lindre tørr munn, og kan bidra til bedre behandling for munntørre pasienter på sikt. I tillegg er munntørrhetscoren er et verktøy som kan hjelpe tannlegen til å få en bedre forståelse av pasientens sykdomsbyrde.

Bør tannhelseteamet vurdere å endre klinisk praksis eller iverksette andre tiltak?

Det er i dag ingen standardisert undersøkelse av munntørre pasienter i klinisk praksis. Ut fra et pasientperspektiv, kan det være hensiktsmessig at tannhelseteamet bruker deler av, eller hele DMSS til å bedømme alvorlighetsgraden av munntørrhet hos enkelte pasienter. Denne scoren er hovedsakelig utviklet med tanke på bruk ved inkludering i kliniske studier, da noen av elementene i verktøyet ikke forventes å være kjent for alle i tannhelseteamet. På tross av dette vurderes terskelen for en eventuell fremtidig bruk lav, da det kreves lite kunnskapsinnhenting og praktisk trening for å gjøres seg kjent med alle elementene i DMSS. Et videre argument for å ta i bruk DMSS i klinisk praksis er de manglende retningslinjer for hvordan hyposalivasjon og xerostomi registreres og dokumenteres. Ved økt kariesaktivitet grunnet hyposalivasjon ytes det stønad til tannbehandling fra Helfo, med krav om at «tilstanden må dokumenteres ved kliniske funn som underbygger at brukeren har tilstanden, og at dette har ført til økt kariesaktivitet». Retningslinjer for hvilke kliniske funn som skal dokumenteres til Helfo mangler, registrering av CODS kunne derfor være et supplement i tillegg til spyttsekresjonsmålinger og kariesaktivitet for å standardisere registrering av kliniske funn. Klare retningslinjer vil være til hjelp for både klinikere og Helfo. For pasienter med xerostomi kan implementering av GXQ og SXI gi en standardisert og grundig beskrivelse av pasientens plager, i tillegg til å tydeliggjøre eventuelle endringer over tid.

Andre norske kliniske studier om munntørrhet

Interesserte lesere kan finne mer informasjon i andre norske studier. Utgangspunktet for utviklingen av DMSS er referansene 1, 2 og 4, hvor munntørrhet ble undersøkt i henholdsvis medisinerte psykiatriske pasienter, bestrålte hode/halskreft pasienter, og pasienter med Sjögren’s og non- Sjögren’s syndrom.