Mellomspill

I dag har jeg hatt undervisning for tredjeårsstudenteneved odontologisk fakultet, Universitetet i Oslo. ­Temaet for dagens kurs var bruk av lokalanestesi. Lokal­anestesikurset er et av dem jeg husker svært godt fra min egen tid som student. I likhet med dagens ­studenter satt jeg med en indre spenning og blikket fokusert på den laaange nålen som en medstudent snart skulle stikke i min munnslimhinne. Jeg husker euforien jeg følte etterpå over å ha gjennomført og fått godkjent kurset. Både selv å stikke, og å bli ­stukket, ga en god opplevelse av mestring. Siden er det blitt utallige stikk. I bakhodet har jeg alltid med meg tanken på at det som er blitt vanlig for meg, kan være uvant og til dels skremmende for pasienter og studenter, som for første gang eksponeres for anestesi. Dagens studentundervisning var også en god påminnelse om hvor glad jeg er i å være tann­lege. Jeg er glad i alle deler av yrket mitt, og både ­pasientmøter og studentundervisning er gode ­opplevelser i en hverdag som for tiden preges av ­fagpolitisk arbeid.

Studentundervisning er ikke det eneste som er skjedd i dag. Gjennom de siste to årene har jeg vært medlem i Tannhelseutvalget. I dag avsluttet vi arbeidet vårt. Prosessen har vært krevende, men viktig og ikke minst lærerik. Overlevering til Helse- og ­omsorgsdepartementet skjer 26. september. Etter overleveringen vil alt vi har skrevet gjennomgås og bearbeides av politikere og byråkrater før hørings­notat og høringsgrunnlag sendes ut. Jeg håper og tror at mange vil lese rapporten, tenke over det som står der, og komme med kommentarer og innspill. Tannlegeforeningen vil selvsagt stå på listen over ­høringsinstanser, og vår forening skal gjøre sitt ­ytterste for å levere konstruktive innspill. Etter det må vi overlate resten av prosessen til våre folkevalgte.

Både som følge av NOUen, og som følge av andre prosesser i samfunnet, vil endringer skje i tannhelsetjenestetilbudet til befolkningen. Tilbud og tjenester vil endre seg i takt med befolkningsendringer, etterspørsel av helsetjenester, nyvinninger innen tann­helsefeltet, endrede samhandlingskrav, miljøkrav og beredskapsbehov, for å nevne noe. For at vi som tannlegeprofesjon skal være rustet til å møte de endringene som kommer, kreves at vi står samlet som gruppe, og ikke minst at nye studenter får oppdatert undervisning for å ha kompetanse til å møte de nye behovene. Vi vil trenge bedre digitale samhandlingsflater internt og mot øvrig helsevesen. Samhandling mellom privat sektor og offentlige tannhelsetjeneste vil måtte styrkes og utvikles ytterligere.

Hver dag går tannleger over hele landet på jobb og gjør en forskjell. (..) Engasjementet for fag og pasienter vil bestå uavhengig av hvordan frem­tidens tannhelsetjeneste vil se ut.

I løpet av sommeren har jeg møtt kolleger, både fra offentlig tannhelsetjeneste og fra privat sektor, som ikke hadde hørt om Tannhelseutvalget, arbeidet med NOUen eller «fremtidens tannhelsetjeneste». Jeg skal ærlig innrømme at det vekket blandede ­følelser hos meg. Umiddelbart ble jeg overrasket – med et ørlite snev av indignasjon. Jeg lurte på ­hvordan det var mulig å være uvitende om dette ­viktige arbeidet? Da den første overraskelsen la seg, var det imidlertid andre følelser som meldte seg. Jeg kjente en ro. Hvorfor? Jo, fordi disse kollegene er ­dyktige fagpersoner med stort faglig engasjement og omsorg for pasientene sine.

Hver dag går tannleger over hele landet på jobb og gjør en forskjell. De har betydning for enkelt­pasienter, for befolkningen i kommunen de bor i og for folkehelsa. Jeg er stolt over å tilhøre et slikt kollegium. Engasjementet for fag og pasienter vil bestå uavhengig av hvordan fremtidens tannhelsehelse­tjeneste vil se ut. Samtidig er det akkurat arbeidet til disse kollegene som får meg til å kjenne størst for­pliktelse til å gjøre et godt arbeid med NOUen og ­høringssvaret.

Jeg ønsker å bidra til at vi som samfunn beholder de engasjerte kollegene, og for at vi tannleger skal være en del av et samarbeidende helsevesen til det beste for pasienter, fagpersoner og studenter.