De tradisjonelle forelesningene:

Didaktiske forelesninger der foreleseren anvender digitale presentasjonsverktøy, som PowerPoint, er blitt anerkjent som en effektiv undervisningsmetode innen flere områder av odontologi [1][2]. Disse forelesningene forblir likevel todimensjonale bilder, som i beste fall kan hjelpe studentene med å konseptualisere enkle tredimensjonale strukturer. Disse forelesningene kan derfor trygt berikes med andre undervisningsmodaliteter, om en ønsker en helhetlig og multimodal pedagogisk tilnærming. For dette er det allerede enkle muligheter innebygd i programvarene som tillater bruk av multimedia og animasjoner [3]. En mikstur og sammensatt presentasjon, fremfor en enkel tradisjonell forelesning, viser seg å ha bedre læringseffekt [4][5].

Digitalisering fungerer:

Det finnes i dag en god del ferdigutviklede digitale ressurser som kan brukes av både undervisere og studenter. Disse e-læringsressursene, spesielt interaktive medier, markerer et betydelig skille fra det tradisjonelle forelesningsformatet, som er anerkjent for sin begrensede interaktivitet.

Dagens studentmasse viser økt visuell kompetanse og en sømløs evne til å navigere mellom fysisk virkelighet og virtuelle verdener med bemerkelsesverdig letthet [6]. Men her viser vitenskapelige undersøkelser denne generasjonens tilbøyelighet til kortere tekstinnhold og en tilbøyelighet til oppslukende, bilderike miljøer over konvensjonelle tekstbaserte plattformer [7]. Det fremheves samtidig at dersom disse ressursene tilpasses og organiseres i tråd med undervisningsformålet, viser studentene økt kapasitet for autonom læring gjennom e-læring sammenlignet med tradisjonelle, forelesningsbaserte kurs [8][9]. Basert på dette foreslo vi at den mest optimale læringsplattformen må være en som klarer å slå sammen tilpassede (egenutviklede) digitale ressurser sammen med forelesninger og kursbasert læring [10]. Vår forskning demonstrerte at for best læring av f.eks. tannanatomi, lønner det seg å utvikle egne digitale ressurser som er tilpasset læringsmålene spesifikt, fremfor å referere til de eksisterende e-læringsressursene [11].

Basalfagenes plass innen tannhelse:

Innen odontologi er det en dualitet, bestående av klinisk håndverk og biomedisinsk helseforståelse (ofte en pre-klinisk fase). Utdanningen vår er både teoretisk og teknisk. Den effektive koblingen mellom det teoretiske grunnlaget (basalfag) og den kliniske prosedyrekompetansen er fortsatt en pedagogisk utfordring. Finnes det en god balanse? Kan «timing» og mengde være avgjørende her? Hvordan unngår man overbelastning av kurs- og læreplaner? Hvor går de økonomiske rammene? Hvem/hva er gode læringsressurser? Og ikke minst, hvordan kan man gjøre det mest mulig interessant og givende for studentene? For å besvare disse spørsmålene er man nødt til å også involvere studentene i forskningen. Deres meninger vil sikre både interesse og klinisk orientert basalfaglig integrasjon i tannhelseutdanning [12]. Videre argumenteres det stadig for at en såkalt «vertikal integrering» mellom de kliniske og grunnleggende vitenskapelige delene gir den beste læringen, spesielt for profesjonsrettede helsefag. Vertikalt integrerte læreplaner innebærer at basalfag bygges inn i en klinisk kontekst helt fra starten og i alle ledd [13].